«Den usynlige gutten» er litt episk superhelt og mest fartsfylt tøys for barn, fortalt som av barn.
«Den usynlige gutten» av amerikanske Doogie Horner er den nyeste satsingen fra Bonniers «Comix»-imprint. Den er på nivå fire, som ifølge forlaget innebærer «en litt utfordrende fortelling, men fortsatt ganske enkelt språk.» Sistnevnte er i alle fall riktig. Og selv om jeg ikke akkurat vil kalle historien raffinert, er det etter hvert ganske mye å holde styr på. Så ja.
Hovedpersonen Petter skal ha sin første skoledag på et nytt sted, og han er redd for å gjøre noe dumt eller ikke passe inn. Veldig velkjent utgangspunkt for ei barnebok, men denne boka handler i liten grad om virkelighetsnære forhold, og mest om moro, innfall og superhelt-inspirert action. Ved et uhell får Petter et usynlighetsmiddel på seg, utviklet av klassegeniet Eistein. Til å begynne med har han mye glede av å være usynlig, men snart finner han ut at Eistein ikke har noen måte å reversere virkningen på. Enda geniet har brukt midlet på seg selv også.
Fraværet av populærkulturelle referanser (i teksten; i tegningene stiller saken seg helt annerledes), dobbeltbetydninger og ordspill gjør oversettelsen problemfri. Dialogen er direkte og bardus, og virker ofte improvisert på en måte som først og fremst barn kan forstå og verdsette. I det hele tatt er det lenge siden jeg har lest en barnetegneserie som så til de grader prøver å imiterer et barns fortellermåte. «Den usynlige gutten» har like mye til felles med Dav Pilkeys serier, der ting skjer bare fordi det er morsomt, som den har med mer typisk episke, moderne amerikanske barneseriene (f.eks. Hilo). Men «Den usynlige gutten» er en gjennomført historie med god sammenheng; den tar bare lettere på ting som karakter.
I grunnen kunne serieskaperen godt ha gått enda lenger med tøyset, særlig når det faktisk også bidrar til historien. Tidlig i boka, for eksempel, blir det etablert at Petters søster tror på spøkelser. Når hun senere møter Petter som usynlig, prøver hun å forhandle med ham, fordi hun tror han er et spøkelse som har kidnappet broren. Slike påfunn styrker helhetsinntrykket.
Jeg kjenner ikke serieskaperens alder, men ut ifra mulige inspirasjonskilde vil jeg gjette at han vokste opp på 90-talet. Eistein og alt ved ham er tydelig inspirert av Dexters Laboratorium. Petter likner på Tommy (om enn bare av utseende), og det kan godt være tilfeldig, men en merker seg også at Petter har en stor, oransje katt som han oppdager og adopterer på begynnelsen av historien, slik det blir antydet at Tommy fanget og adopterte Tigern i de tidligste stripene.
Noen typisk Watterson-kopist er Horner uansett ikke. Til det er streken hans for ledig, og utflytende. Enda mer utflytende blir den etter hvert som historien går i en tiltakende kaotisk og fantasifull retning. Til å begynne med er den nemlig litt flat og forenklet (scenen der Petter får kolbens med usynlighetsmiddel over seg ser ikke bra ut, selv om den til å begynne med er ganske morsom). Først når historien krever det, røper Horner at han også har en sterk grafisk forståelse, blant annet av superheltsjangeren som han prøver å imitere i barnevennlig strek. For så spennende er det ikke bare med usynlighet, og det tror jeg Horner forstår.
«Den usynlige gutten» kom ut på engelsk samtidig som på norsk. En slik praksis er blitt stadig vanligere på det norske barnebokmarkedet, men var boka virkelig så etterspurt at de måtte skynde seg? I den rikholdige floraen av anglofone tegneserieromaner for barn er denne noe over gjennomsnittet, men konkurransen er hard.
Kanskje hjalp det på tilliten at herligheten blir solgt inn som en serie (i betydningen noe som skal gå over flere bøker). Mitt umiddelbare inntrykk var at det trengte vi ikke, dette fungerer best som en enkeltstående historie, og cliffhangeren på slutten er å prøve for hardt. Men etter å ha gjort et søk på forfatternavnet, og sett noen av sidene til neste bok på instagram, begynner jeg å tro at kanskje har vi bare skrapt overflaten av Doogie Horners kreativitet.
Den usynlige gutten
Av Doogie Horner
Oversatt av Nicolai Houm
178 sider
279 kr.
Bonnier Norsk Forlag
