Litt mer profesjonell hver dag

Lunch markerer sin tiende bok med en av de bedre Trump-satirene innen norske tegneserier, og et tips om arbeidsinvolvering innbakt tittelen: «Sett meg på kopi».

Hver gang jeg skal vurdere en ny Lunch-bok, prøver jeg å lete etter et bestemt tema, eller i alle fall et mønster. Er det meningsfullt? Er det ikke disse bøkene bare samleutgaver? Jo, men de er ikke blindt redigert. Sekvensene i denne boka er, i gjengitt rekkefølge, hentet fra Lunch # 9/16, 1/17, 5/17, 10/16, 3/17 og 8/17. Det må vel ligge en mening, en bevisst vurdering, bak?

Kanskje er det ganske enkelt pragmatisk, ettersom «Kopi» er redigert rundt sekvenser som handler om vinterferie, sommerferie, og forrige stortingsvalg. Tittelen handler, som Børge Lund forklarer i forordet, om involvering og hans anbefalte grad av involvering. Dette eksemplifisert med mesteren i å manipulerer seg ut av for mye ansvar, Vanessa. Men om det er noen tendens som går igjen i boka, er det mer fokus på det profesjonelle. Alle figurer som Børge Lund har introdusert etter hvert er nå ferdig etablerte, og han står stadig friere til å vektlegge arbeidsplass-satire på et avansert nivå. Dermed kan Lunch fortsette å skinne stadig mer, som Norges desidert beste nisjetegneserie.

En strengt tatt veldig sporadisk tendens, som jeg likevel merker meg især i denne boka, er hintene om de ansattes familieliv. Dilbert, som er veldig mye et produkt av 90-tallet, behandler kronisk singel som en naturtilstand for seriens figurer, sannsynligvis fordi det er konseptuelt enklest sånn. Intet liv, ingen distraksjon fra bedriftshumoren. Børge Lund vet at det trenger ikke å være sånn, og har gjort suksess med en mer realistisk tilnærming. Lunch er ingen familieserie, men har ingen problemer med å ta figurenes familier inn i konteksten dersom det bidrar til gode (jobbrelaterte) poeng. I «Kopi» får vi således gjesteopptredener av Kjells mor og far, Thorsens kone, og en helside der Kjell, Nico og Vanessa lekser opp for barna sine om (det de oppfatter som) matsnobberi.

Et høydepunkt fra 2017, rett nok delvis fordi den utmerker seg i konkurranse med langt mer fantasiløse tilnærminger til samme tema, er sekvensen der Kjell blir hovedverneombud, og bruker stillingen til å stenge ute konsulentene. Hele affæren er en Trump-metafor (originalcoveret gjør det i mest mulig tydelig), men beveger seg aldri for langt fra det interne utgangspunktet, og er langt mer frisk og interessant enn nesten all annen Trump-satire i norske serier. Kjell får også prøve seg som tillitsvalgt, noe som er morsomt så lenge det varer, men slutter brått uten oppklaring eller oppfølging. Sikkert derfor den aldri ble solgt inn månedens hovedhistorie i bladet.

Innleide konsulenter blir ellers typisk presentert som manipulerende juksemakere, godt hjulpet på vei av Kjells temperament og dumhet, fordi det er morsommere sånn. Sekvensen der firmaet leier inn medierådgivere er i så måte et klassisk Lunch-eksempel, i kontrast til den noe mer sprikende internopplæring-stripene, der sympatien ligger hos den innleide læreren.

Begge sekvenser er også eksempler på hvordan Børge Lund i denne boka finner stadig nye måter å harselere med andre, mer spesifiserte yrkesgrupper, og derigjennom ytterligere utvide seriens appell. I tillegg til journalister og lærere, blir også virket til advokater, allmennpraktiserende leger og bilselgere dissekert. Sistnevnte rett nok i en sekvens som denne anmelderen fant en smule tørr og sjarmløs, om enn grundig gjennomtenkt. Som motvekt blir denne tørrpraten fulgt av en mer tøysete episode (tilsvarende GoT-episoden i forrige bok) med fysisk og visuell komikk. Når Thorsen føler at kake- og sjokoladeforbruket på kontoret er ute av kontroll, innfører han nye, strenge restriksjoner. Resultatet er at Bodil blir et abstinensmonster.

Sekvensen der Kalle prøver å konkurrere med Kjell på sistnevntes spesialfelt – fluefisking – er også et av høydepunktene fra 2017, fordi kampen mellom Kalles og Kjells vidd er så jevn. Og fordi Kjell greier å vende sin ydmykelse til et sjeldent utslag av klokskap. Han er vant til å få siste ordet, men for en gangs skyld får han også rett!