Besserveldet

Det er ikke alltid like lett å se et mønster eller tema i en Lunchbok, men det går fint hvis du følger eksemplet til de mange selvutnevnt ekspertene – interne og eksterne – i bok ni, «Har du to minutter?»

Men seriøst, bok ni handler ikke så mye om tidsbruk, uansett hva tittelen og forordet tyder på; den handler mer om besserwissere. Lurendreiere, enten bevisst eller i kraft av sitt ego. Siv.ing.-Terje er besserwisserskap i sin reneste form, men alle kan henfalle til dette. Selv den sporty og renhårige Kalle er en posør når han bruker de mest tekniske sykkelbegrepene.

Selv fysisk sarkasme preller av på Siv.ing.-Terje.

Boka begynner svakt og ukarakteristisk klisjeaktig med at Kjell gir seg ut for å være sin egen tvillingbror og sin onde dobbeltgjenger for å snike til seg en fiskelanghelg. Det vil si, det ukarakteristiske er ikke så mye at det blir forsøkt, men at det virker. Slikt passer bedre i f.eks. «Radio Gaga», og der ville nok Tobben skammet seg mer over å bli lurt enn hva Thorsen gjør her. Deretter tar raffinementsnivået seg heldigvis opp til seriens vanlige høyder igjen, når Kjell blir disket i et sykkelritt – Ikke fordi han jukset (selv om han gjorde det også, naturligvis), men på grunn av en absurd triviell teknisk detalj.

Sykkelsekvensen stammer fra Lunch # 6/15, før boka fortsetter med innholdet fra 1/16-8/16. Grunnen til dette hoppet er at Sykkel-Birken foregår i høstsemesteret, så det var en redaksjonell avgjørelse om å spare sekvensen til en høstutgivelse for å få sammenheng mellom innholdet i boka og årstiden. Redaksjonen følger altså ikke bare kronologien blindt, men er prisverdig opptatt av at det skal gi mening.

Også gjenværende fra 2015 er juleheftehistorien «Wunderbaum». Kanskje ikke den aller morsomste av disse, men definitivt den mest episke, en ekte julegranthriller med høy spenningskurve.

Ellers er det de ytre juksemakerne som står i sentrum for bokas beste episoder, og så tilfredsstillende det føles å se kommunikasjonsrådgiveren hvis prosjekter bare går i sirkler uten å utrette noe, ende opp med å tigge på gata. Karma rammer ikke de andre kvakksalverne like hardt, men eskaleringen av et lurendreieri til uante ytterligheter er en av Børge Lunds spesialiteter, enten det er snakk om en pretensiøs arkitekt eller finansdirektørspiren Anders H. Johansen jr. Det hjelper på dynamikken at de helst går i konfrontasjon med Kjell, som opererer på samme territorium selv.

Men også seg mellom kan Lunch-kollegene ende med direkte å konkurrere om hvem som vet best. Ssærlig i en sekvens der Børge Lund manøvrerer seg spissfindig gjennom meningsløse diskusjoner med det tematisk forholdsvis generelle temaet «innadvendt mot utadvendt». Er det egentlig så rart at Bache i samme bok tror «kunstig intelligens» betyr at folk bare later som de kan noe?

Når selv *Bache* gjennomskuer deg, bør du vite at spillet er slutt.

Bare i én sekvens ved siden av «Tvillingbroren» henfaller Børge Lund til konvensjonelt tøys, nemlig den unngåelige Game of Thrones-sekvensen. Kjell prøver endelig å komme a jour med resten av kontorets episodediskusjoner, med det resultatet at han forsvinner fullstendig inn i en karakter, og sekvensen blir til en anstrengt farse. Dog ikke før vi har fått opptil flere herlige observasjoner av både serien og fenomenet, mens GoT ennå er friskt i minne.