Å perfeksjonere en gag

Det er sjelden at en Pondus-bok er blant årets mest interessante stripesamlinger, men den er alltid en av de aller beste.

I den aller første stripa i den 18. Pondus-boka lager Ivar pasta carbonara fra bunnen av. Og med det mener han at han åpner en pakke fra bunnen i stedet for fra toppen.

Ikke alle serietegnere kan komme unna med et så platt ordspill. Men Frode Øverli greier både det og ordspill som verre er (gjett hva Ivar legger i ordet «isbading», f.eks.). Hvordan får han det til? Med en kombinasjon av tålmodig oppbygging av en gag over 3-4 ruter og et snev av overraskelsesmoment. Serieskaperens flittige bruk av Andy Capp-metoden med å legge på en tørrvittig kommentar som kommer etter det egentlige poenget, gir også ekstra fynd. Frode Øverli er nemlig bare så dyktig, uansett hvilken form for humor han benytter seg av, enten det er visuelle gags eller vitser som er totalavhengige av spissformuleringer, selv om Pondus er på sitt beste med disse to i balanse.

Kun en-eller to-rutersvitser er han litt svak på. For Øverlis metode krever simpelthen mer tid til å konstruere det perfekte gag.  

Hva gjør det øverste ordspillet bedre enn det nederste? It’s all in the delivery!

«Minus 18 på det ene øyet» er som de foregående bøkene rektangulær – et foreldet og stadig mindre brukt format som ikke forbedrer leseropplevelsen, men som Pondus-bøkene vel for lengst sitter fast i av hensyn til symmetrien – og har blåst opp majoriteten av stripene til én per side. Som vi ser av sidene med tre striper, er én å foretrekke, selv om det gir mindre lesestoff totalt. Typiske Pondus-striper har for mange detaljer og nyanser, ofte også for mye dialog, til at det minste formatet duger. Trestriper-sidene forekommer øyensynlig bare av praktiske hensyn; for å formatere striper med en eller tre ruter.     

Verdens mest idiotsikre sjekketriks: Gå bort til en dame som Ivar prøver å sjekke opp, og si hva som helst

Variasjoner over kjente tema har alltid vært viktig for Pondus-serien, men som denne boka så tydelig viser er det forbausende mange nye tema som er kommet til i seriens senere år, og som har satt seg for alvor på dette tidspunktet: Ivar gjør alt feil med sjekkingen, Hugo gjør det meste feil, Eddie gjør alt riktig, selv det som ikke burde fungere, Harold elsker golf like mye som Pondus elsker fotball men er like dårlig til å spille, og Tito og Baltazar tilbringer somrene med lettkledd disco-yoga-gymnastikk i hagen.

Og tilbakevendende situasjoner er viktige, i alle fall dersom de er morsomme. Dermed blir det ekstra morsomt når forventningene subverteres.  I et av bokas høydepunkter hilser en litt røff burugle på Eddie og Jokke ved bardisken. Dette forvirrer (for en gangs skyld) begge, før det er Turid-Laila som med et ukarakteristisk ydmykt ansiktsuttrykk innrømmer at «Jeg var full.»  I et annet høydepunkt spiller Pondus volleyball med Tito og Baltazar. Det gir for så vidt mening i konteksten, men synet er nok til at Jokke straks planlegger å lage en underjordisk bunker i påvente av verdens ende.

Lave forventninger er veien til lykke i oldboysfotball.

Mange venter lett urolig på nyheter om Pondus’ ende, da Frode Øverli flere ganger har varslet at han neppe fortsetter med serien helt til pensjonsalder. Og til neste år er det 25 års jubileum bl.a. med gjenopptrykk av den første boka (som kunngjort bakerst i denne); øyner Øverli den perfekte anledningen da? I «Minus 18 på det ene øyet « er det i alle fall ingen tegn til at serien begynner å tape seg.

Pondus – Minus 18 på det ene øyet
Av Frode Øverli
Forord av Fredrik Skavlan
180 sider
349 kr.
Strand Forlag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.