Den tredje volumet av Edelmot er ute, og vi var ikke helt forberedte på vendingen denne historien skulle ta. Eller riktigere sagt, bremsingen den skulle lide av.
Vi har siden 2023 fulgt med på hva som skjer i livet til Victor, og selv om vi bare er kommet til bind 3, har han gått gjennom noen raske utviklinger. Han har i løpet av en sommer gått fra å være et mobbeoffer som ikke helt hadde funnet sin plass i den virkelige verden, til å være en såret og hevngjerrig mobber selv, en som herjer med karisma og frykt ovenfor de yngste på skolen.
Vi har nå skjønt at livet i spillet gjenspeiler seg helt i den virkelige verdenen, så selve spillet har nå mistet litt av sin magi. Edelmot-spilleverden er ikke lenger en plass der Victor kan være noen annen enn seg selv. Alle dynamikkene er like, både ute og inne i spillet, maktforholdet er den samme og spillerfaringen gir respekt i skolehverdagen. Mot slutten av bind 2 fikk leserne en overraskelse: den onde mobberen Jakob hadde mistet all sin aura, og våget til og med å vise sine følelser for Victor. De andre spillerne hadde også funnet hver sin match.
Happy ending? Ikke helt. Galaktika avslører at hun selv er den siste bossen i Edelmot, og leseren lukker igjen bind 2 i spenning. Hvordan skal det gå i neste boka, da våre helter, som nå alle sammen har blitt venner og kjemper som et stort team, endelig slåss mot henne? Det får vi faktisk ikke vite.
Allerede på omslaget blir vi introduserte for Skyggene, men vi møter dem kun mot slutten av boka, og de er dessverre hverken skumle eller farlige. Skyggenes styrke ligger nemlig i kunnskapen om sårbare punkter hos våre helter. Og vi bør ikke lure på hvordan spillet har innsikt i det indre følelselivet av våre spillere, fordi vi får ikke vite det. Våre helter må kjempe mot egne frykt, og det går heldigvis ganske smooth for seg. Når de føler seg usikre (på sine egne krefter eller egen verdi) er det nok med et par støtteord fra de andre i gjengen for å få tilbake selvtilliten og slå skyggene ihjel. Hadde det bare vært så enkelt!
Resten av boka glir fort mellom små oppdrag og noen livshendelser som nesten ikke involverer Victor eller Odin i det hele tatt. Ingen av disse kapitlene når det samme pathosnivå som mobbinga i første kapittelet eller kranglinga mellom Odin og Victor bind 2. Det hele virker litt flatt. Livet utfolder seg nesten eksklusivt i spillet, når ikke karakterene er på skolen, og da lurer man om de virkelig ikke har noe annet i livet sitt enn dette? Ingen familie, ingen idrettsaktivitet eller fjelltur?
Vi hadde fått høre at Edelmot skulle være en trilogi, men denne nyeste boka er absolutt ikke noe grand finale. Det ser ikke sånn ut heller; kampen mot Galaktika har enda ikke funnet sted og i løpet av de siste sidene blir vi introduserte for noen nye spillere. Nye nemesis til bind 4? Vi får håpe det, for da blir det kanskje litt action!
På et mer teknisk nivå ser vi at Skyggene fortsetter etter samme skjema som de to første: pixlete omslag for hver kapittel, som gir en retrofeeling til det hele, flotte, ekspressive tegninger og fantastisk bruk av farger og skygger, som tidvis virkelig gir følelsen av å være i et spill. Dynamikken i tegneserien fungerer stort sett bra, men ikke alltid: de mange sidene uten samtaler gir en fast-forward følelse, som bryter litt for dypt med den naturlige tegneserierytmen, og gjør lesingen litt hakkete. Chibi-fisering funker heller ikke alltid like bra, og noen ganger kunne jeg ønsket at den var litt mindre overdrevet, spesielt fordi Victor nå har gjennomgått en metamorfose, både i og utenfor spillet, som har gjort ham mye mer selvsikker og tøff,. Latterligjøringen som resulterer i chibi-fisering passer helt ikke inn lenger.
Jeg tror at den største svakheten til Edelmot ligger i forholdet mellom virkeligheten og spillet: kanskje er det litt for tette bånd mellom de to, og det er ikke mulig for Victor å forsvinne der inne lenger. Ikke at han hadde trengt det da, siden hans bitreste mobber har blitt hans kjæreste, og hans forhold til Odin er nå tilbake til det opprinnelige. Bind 3 virker kjedelig uten noen uovervinnelige skurk, uten onde styrker som truer Victor og de andre, uten sterke følelser å takle.
Edelmot er fortsatt et godt produkt, som kan appelere både til gamere og tegneserielesere, og kan være en viktig møtepunkt mellom folk med ulike interesser. Om serien klarer å finne tilbake til den psykologiske dybden som den hadde i starten, kan den fortsatt ha ambisjoner om å bli en ungdomsfavoritt, fordi det er mye potensiale i både tegninger, historie og karakterer.
Edelmot 3 – Skyggene
Skrevet av Victor Sotberg, tegnet av Odin Helgheim
192 sider
339 kr.
TNT/Bonnier
