… or live long enough to see yourself become the villain. Men deretter? Victor Sotberg tar for seg spørsmålet i «Edelmot 2 – Nekromanseren», og det blir en spennende fortelling med en litt raskt svar
Sist vi traff Victor hadde han tapt alt, både i dataspillet Edelmot og i virkeligheten. Victor nekter likevel å gi opp, og bruker sommerferien på å trene i spillet. Når skolen starter igjen har Victor byttet rolle fra helbredende druide til en nådeløs nekromanser, som er klar til å ta hevn på bøllene sine, og bestevennen som sviktet ham. Suksessene hans i Edelmot gjør ham raskt til en populær person på skolen. Men selv om rollene er reversert, tar det ikke lang tid før ting igjen endrer seg, når team Victor og Team Jakob begge ønsker å bekjempe den første bossen.
Handlingen etter første bok har tatt en mørkere, om enn ikke så veldig uventet vending, som jeg likevel er glad for at de har gått for. Historier om mobbeoffer som får situasjonen sin snudd opp ned ved at omgivelsene og/eller de selv endres, er en jevnlig brukt trope, som kan gjøres mye ut av. I tillegg vil ganske sikkert flere av leserne like å se hvordan Victor har fått overtaket og respekten på skolen, etter hvordan han ble behandlet i første bok.
(At dette er en verden hvor du blir den mest populære personen på skolen etter å ha sittet inne og spilt dataspill hele sommerferien, er kanskje litt underlig, men greit nok. Et dataspill der VR-hjelmen gjør deg syk dagen etter, om man blir forgiftet in-game, krever gjerne litt mer av deg enn ordinære dataspill.)
Dessverre føler jeg at Sotberg og Helgheim ikke utnytter tropens potensiale til det fulle. Den ørste delen hvor Victor er blitt kongen på skolen tar opp de «første» 130 sidene mens løsningene skjer på de resterende seksti, og virker dermed for lettvint, i tillegg til at karakterutviklingene skjer for fort. Særlig gjelder dette forholdet mellom Victor og Jakob, som definitivt trenger mer backstory om det ikke skal gi et ganske forvrengt bilde av motivasjonen til mobbere.
Det hadde vært bedre å enten la den delen som kun handler om Victors endring vare kortere og heller bygge opp til løsningen, eller la hele boken handle om Victor the Villain. Blant annet kunne det vist oss Victor som en mer sammensatt karakter, for eksempel ved at populariteten går til hodet på ham og får ham til å gå for langt, at det hele er en maske som han tar på seg, men mister kontroll over eller noe helt annet, og gjerne avslutte åpent om hvordan det vil gå videre. Kanskje hadde det ført til at den planlagte triologien ble til flere bøker, men mange hadde nok satt pris på det.
For det er mye å sette pris på med Edelmot, særlig når man tar for seg fortellingens deler enkeltvis. Etter noen lengre segmenter inne i spillet blir det meste av oppdragene i Edelmot framstilt på dialogløse bilder som går over to sider. Disse gir spektakulære innblikk i spilldynamikken med mange interessante detaljer, og viser dessuten hvordan lagene blir sterkere i spillet uten å fortelle så altfor mye.
Detaljer er generelt noe Edelmot virkelig er preget av. Det er alt fra referanser til tegneserier, (særlig Ragnarok), memes eller Theodor Kittelsen og får man gjerne til å bruke tid på å studere hver tegning og gå tilbake til dem igjen og igjen. En annen grunn for å lese tegneserien flere ganger er alle de små hintene og antydningene om hvem for eksempel Galaktika og Ingeborg egentlig kan være i den virkelige verdenen. Dessuten er hele fortellingen preget av «show – don’t tell» som gir dybde til karakterene og setter dem i et litt annet perspektiv når man leser historien flere ganger.
Jeg tror absolutt Victor Sotberg og Odin Helgheim er på riktig spor når det gjelder å lage en fortelling, og allerede nå er det klart at bøkene engasjerer barn. Om Sotberg og Helgheim bare setter seg ned ved tegnebordet og planlegger litt bedre hvordan fortellingen og karakterene kan få like mye dybde som tegningene, tror jeg nok vi kan vente en bra og spennende avslutning på trilogien.
Edelmot 2 – Nekromanseren
Skrevet av Victor Sotberg, tegnet av Odin Helgheim
192 sider
329 kr. (veil.)
Egmont
Les også:
En flukt tilbake til virkeligheten?
