Den lange veien til talentshowet

Dessverre er det ikke på langt nær like mye kaos på skolen som det er i selve historien i første bind av Jason Platts Kaos på skolen.

Kaos på skolen (org. tittel Middle School Misadventures) er ny tegneseriesatsing fra Gyldendal, skapt av den amerikanske stripetegneren Jason Platt, tidligere mest kjent for serien «Mister & Me».

For ordens skyld har den ingen ting å gjøre med Rachel Renée Russells bok «Max Uflaks 2 -Kaos på skolen» (Kagge Forlag, 2017) som er det første en får opp ved et Google-søk på tittelen.

Første bindet har undertittelen «Talentløst talentshow», og hovedpersonen er den gjennomsnittlige, frustrerte amerikanske pretenårings-skolesliteren Newell, den typen karakter som henvender seg direkte til leseren/seeren for å komme med sarkastiske eller lakoniske kommentarer når livet går ham imot, og det gjør det ofte. Historien igangsettes når han våkner opp en lørdag og oppdager litt for seint at det egentlig er onsdag.

Allerede her, helt på begynnelsen, møter boka på et narrativt problem. Med litt fantasi burde forfatteren vært i stand til å komme med en småmorsom forklaring på hvorfor både Newell og faren hans tok så feil av dagene. Men nei, de bare…tok feil.

Deretter snubler fortellingen framover før vi gjennom en serie mer eller mindre vellykte komiske sekvenser nærmer oss et noenlunde fungerende plott: Newell har allerede fått for mange anmerkninger for å være seint ute til timene, og hvis det skjer igjen har rektor truet ham med den aller verste straffen – Sommerskole. Newell prøver å snike seg inn, men blir fersket av rektor, og sommerskolen truer, men han får en siste livslinje. Dersom han melder seg på til skolens talentshow, får han kanskje slippe. Av en eller annen grunn. Men han må være den første til å skrive seg på. Av en eller annen grunn. I stedet skriver klassekameraten Clara, som liker å herse med Newell, seg på først, men hun skriver navnet hans øverst. En god gjerning? Ikke egentlig fordi hun skriver at han skal opptre som en pingvin med ballettskjørt. Noe rektor får meg seg, og antyder at han må værs’go’ gjennomføre akkurat det.

Enhver fiktiv skole-underdog trenger en nemesis

Bokserien er blitt sammenliknet med Tommy & Tiger’n, hovedsakelig fordi Platt er en så tydelig Watterson-kopist at det er ingen vits i å prøve å ignorere det. I likhet med de fleste Watterson-kopister vi har sett i oversatte barnebøker (Lincoln Pierce, Judd Winick) har han imidlertid visse originale trekk. Platt har en preferanse for lange, rette linjer.

Rutinen hans er svært god. Den kommer fra serieskaperens erfaring med striper, og på godt og vondt synes dette i hans første bok. Figurene hans er lite animerte, og når han bruker slapstick og effekter er det desto lettere å se hvor stiv streken hans egentlig er, som i denne rutesekvensen:

Enda godt det finnes fartsstriper og onomatepoetika

Men akkurat dette er symptomatisk for tegneserien som helhet. Historien er heller tynn, og serieskaperen kompenserer for dette med en overdimensjonert presentasjon. Ikke at det nødvendigvis er noe problem, ofte ligger det mye god komikk i å overdramatisere det trivielle, men i Platts tilfelle er det for lite variasjon over tema. Stort sett bruker han STORE FONTER for å skape dramatisk effekt. Best fungerer presentasjonene når han gjør bruk av såkalte «imagine spots», altså visualiseringer av forestillinger i karakterenes hoder. Både på film, tv og i visuelle bøker er dette en velkjent fortellerteknikk, men akkurat den spiller på Platts sterke sider som tegner.

«Talentløst talentshow» består av serier episoder som er så små og løst sammenhengende at en nesten mistenker serieskaperen for ikke å selv ha visst hvor han ville med historien. Nettopp derfor ble jeg etter hvert veldig spent på hvordan dette egentlig skulle ende for Newell. Fortellerens uthalingstaktikk virker faktisk.

To tredjedeler gjennom boka, og Newell er ikke nærmere noen løsning

Finalen hadde vært vanskelig å forklare selv om jeg ikke var redd for å komme med spoilere. Men forseggjort er den, det skal Platt ha og dessuten ganske uforutsigbar, selv om den hadde gjort seg bedre i en film eller en tv-serie.

Den neste Kaos på skolen-boka kommer i norsk oversettelse allerede til våren, men i alle fall mine forventninger er skrudd noe ned. I likhet med de fleste stripetegnere er Jason Platt en auteur, men i overgangen til bokformatet burde han ha søkt forfatterhjelp.