Ridderfarse og ridderdrømmer

Ikke alt er som det virker på overflaten med Lincoln Pierces «Max og de arme ridderne», men budskapet er klart nok.

Etter å ha oversatt fire bøker i Lincoln Pierces Big Nate-serie under det norske navnet «Turbo-Tim», lanserer Vigmostad & Bjørke Pierces første bok med en annen hovedperson, «Max og de arme ridderne» (en utmerket fri oversettelse av originaltittelen «Max and the Midknights», selv om det dessverre betyr at et sentralt ordspill forsvinner). Boka er den første i en planlagt serie på tre (bind to kom ut på engelsk i fjor).

Boka har en typisk fantasy–middelaldersetting, og følger Max og trubaduronkelen Gotfred, som reiser fra by til by. Max er trubadurlærling, men vil egentlig bli ridder. Sjansen byr seg når de kommer til landet Vegudia (igjen en snerten oversettelse av det engelske navnet Byjovia), og de blir involvert i maktspillet til den slemme kong Grufus, som har tatt makten fra den gode kong Konrad.

Som man aner, bruker Pierce svært mange av de vanlige klisjeene for sin setting, men han har også en sans for kompleksitet som går hånd i hånd med historiens farsepreg. Serieskaperen gjør god bruk av hybridformatet til å fylle historien med små og store detaljer og stadig ta handlingen i helt nye vendinger. Jeg skal ikke hevde at vendingene alltid er så uforutsigbare, og mange situasjoner blir løst med typiske dei ex machina. Men Pierce går i alle fall aldri tom for ideer, og historien stopper aldri opp. Og selv om prosateksten er med på å gi fylde til boka, føles den alltid først og fremst som en tegneserie. Tegnserierutene forteller historien, og ikke bare illustrerer dem.

Riktignok kunne jeg ønske meg noen flere subversjoner. Boka viser tendenser til å komme med overaskende løsninger eller observasjoner, men vanligvis er forklaringen «en trollmann/heks/drage gjorde det». Blant annet får vi vite at Grufus ikke klamrer seg til makten utelukkende ved hjelp av tvang og trusler. Han har greid å få store deler av folket over på sin side, sin usympatiske væremåte til tross. Men et potensielt ladet poeng om at tyranner alltid kan finne nok støttespillere til å bli sittende, blir ufarliggjort av det som viser seg å være, igjen, en magisk forklaring.

Jeg vil gjette på at det viktigste for serieskaperen har vært å fremme et positivt budskap til barna om at du kan bli hva du vil, med middelalderens rigide samfunnsstruktur (og ønsket om å trosse det) som utgangspunkt. Max vil som sagt heller bli ridder enn trubadur. Vennen Kevin er stallkarlærling, men vil heller skrive bøker. Budskapet er hele tida der, men blir framhevet først på slutten, når det fungerer bedre som en ramme for det hele.

Jeg glemte forresten å nevne at Max er ei jente. Dette er selvsagt noe av en spoiler, ettersom forside og perm tydelig prøver å villede leseren, men fordi det blir avslørt tidlig i handlingen, og er såpass viktig for budskapet, velger jeg å nevne det. Når så mye er sagt, er ikke boka utpreget feministisk. Og Max hevder at hun aldri har utgitt seg for å være en gutt, selv om hun innrømmer at hun ofte blir forvekslet med en. Detaljen endrer ikke på noe i selve handlingen, og nettopp det var sikkert mye av Pierces poeng.

Pierce har ellers tegnet boka i den samme stiliserte post-Watterson-streken som tegneseriene og bøkene hans om Big Nate/Turbo-Tim. Denne underbygger humorens betydning, men røper også at Pierce neppe har særlig erfaring med å tegne dyr, verken virkelige eller fabel. Flere ganger stoppet jeg opp og spurte meg selv om det der virkelig skal forestille en hest (eller i ett tilfelle, en drage). De skapningene som fungerer best rent visuelt, er rottene med flaggermusvinger. De er passe skumle.

Rent bortsett fra litt for mange dei ex machina, noe som neppe plager den tiltenkte målgruppa på 6-9 år like mye, er den fremste innvendingen min at bare to av de fire «arme riddere», Max og Kevin, betyr noe. Den tredje, Milli er riktignok gitt en funksjon, men har ingen personlighet i seg selv, og den fjerde, Simon, har ingen av delene. Boka er så handlingsmettet at det virker litt slurvete å la to av de titulære ridderne forbli nondeskriptive. Kanskje Pierce ville spare historiene deres til senere bøker?