Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.
MERK: For å forklare handlingen er det nødvendig å spoile en viktig avsløring fra bind 3. Jeg tror det går greit, særlig ettersom spoileren til og med er i tittelen, men for ordens skyld…
I bind tre ble det avslørt at Madame S er Nikolines mor. Handlingen la opp til dette, så selv om det er, som jeg sa den gangen, en veldig «Darth Vadersk» vri, passer den perfekt inn i seriens kontekst. Bind fire åpner med skildringen av omstendighetene rundt Nikolines fødsel, et emosjonelt sterkt øyeblikk. Som en bonus gir bakgrunnshistorien også overraskende logiske forklaringer, ikke bare på hvorfor Nikoline ble adoptert, og hvorfor den biologiske moren aldri har identifisert henne, men også på hvorfor Madame S går under et så pretensiøst navn.
Mindre overbevisende er resonnementet om at Nikolines evne til å identifisere Madame S som vampyr var det første beviset på at de er i slekt. Dette er en skole for kryptidforskere; å gjenkjenne en vampyr burde være barnelærdom for enhver av studentene.
Resten av boka går det i ett. I motsetning til f.eks. Spilledåsen-bøkene som haler ut tida med et nytt sideplott i hver bok, beveger Nikoline-forfatter Sylvia Douyé seg målbevisst mot sentrale handlingselementer. Tidligere har hun fortalt Nikolines historie som om det ikke var noen side 48 (tradisjonelt siste serieside i et fransk-belgiske tegneseriealbum), og hun til enhver tid hadde J. K. Rowlings 600-700 sider per bok til rådighet. Nå begynner plassbegrensingen å gjøre seg gjeldende, og med den en økonomisering, ikke så mye av historien som av eksposisjonen. Det gjelder å få klarhet både i hva Nikoline er, og hva hun kan gjøre.
Midt oppi dette er det likevel plass til både oppdagelsen av nye kryptider, pappavitser (humoren i Nikoline får W.I.T.C.H. til å virke som Terry Pratchett i sammenlikning) og introduksjonen av en helt ny elev, Charlie.
Å plutselig trekke inn en ny karakter nå blir rettferdiggjort av en intern regel om at det alltid må være minst seks elever på kryptozoologiskolen. Charlie virker attpåtil viktig for plottet, selv om en må undres på hvorfor han fikk plass her hvis han ikke kan se kryptider. Kanskje får vi en forklaring på det i neste bind, for Douyé liker å nøste opp løse tråder. Enn så lenge fortoner han seg som en malplassert «gomp», et fremmedelement plassert i historien for å bygge opp til den neste store cliffhangeren. For en slik har boka selvsagt.
Fortsettelse og avslutning i Bok 5, kunngjøres det på side 48. Jeg kan nesten tro på det med «avslutning» etter å ha lest «Vampyrens barn», om enn bare fordi eksposisjonsmengden i boka tyder på hastverk fra forfatterens side. Er det snakk om avslutning på akkurat denne historien, eller på hele tegneserien? Begge hadde vært tilfredsstillende etter å ha fulgt sagaen nøye og samvittighetsfullt så langt, Så for all del, kjør på!
Nikoline (4) – Vampyrens barn
Skrevet av Sylvia Douyé, tegnet av Paola Antista
Oversatt av Agnes Aalde Heyerdahl
52 sider
249 kr (veil.)
Vigmostad & Bjørke
Les om de tidligere bindene:
Kryptozoologi for begynnere
Jenta som elsket fabeldyr
Fabeldyrets hemmelighet (gruppeanm.)
