Tross i premisset er POTE-gjengen ikke så mye en serie om kjærlighet til hunder som det er skildringer av vennskap i medgang og motgang. Mellom mennesker.

Kanadiske Nathan Fairbairn har mest erfaring som fargelegger, med en merittliste fra både Marvel, DC, Dark Horse og Oni. Men etter å ha skrevet middelalder-fantasytegneserien Lake of Fire ønsket han å fortsette som forfatter, og resultatet er POTE-gjengen (PAWS), en barneserie på hittil tre bind. Alle er kommet fortløpende på norsk. Bøkene er skrevet og fargelagt av Fairbairn, og tegnet av Michele Assarasakorn, alias MSassyK.

Den selvtitulerte første boka (utg. på norsk våren 2023) forklarer premisset: Greta, Pernille og Kim er tre bestevenninner som alle elsker dyr, men som av ulike grunner ikke kan ha egne kjæledyr. Jentene tror først ikke det er noe fungerende alternativ å lufte hunder, for de er jo på skolen når folk trenger hjelp med sånt. Men heldigvis er det mange som trenger hjelp med hundene sine om ettermiddagen også, og venninnene ender med å danne en hundepasserklubb.

(Premisset kan minne mye om Barnevaktklubben, som attpåtil har samme norske forlegger. Men den har jeg ikke lest, så jeg skal spare POTE-gjengen for videre sammenlikninger.)

Navnene er fornorsket. Noe som kan være forvirrende, fordi flere stedsbenevnelser gjør det helt tydelig at serien foregår i Canada. Tegneseriefestivalen i Vancouver er til og med referert til med både rett navn og rett logo (som en morsom bonus til de mest oppmerksomme har MSassyK tegnet seg selv og Nathan Fairbairn inn i en scene fra festivalen). Venninnegjengen er dessuten preget av en demografisk sammensetning som passer kanadiske storbyområder, dvs. med flere asiatiske innvandrere. Med Kim er ikke dette et problem, for både hun og moren har beholdt sine koreanske navn. Derimot har venninnen som så tydelig kommer fra en indisk familie, og som heter Priya i originalen, fått navnet Pernille.

Mangfold er i det hele tatt et viktig for serien, noe som blir enda mer tydelig i bok to, «Den store forandringen» (utg. på norsk høsten 2023).  Ingen av de tre venninnene fra første boka er hvite, så inn kommer fjerde hundevenn Hanne. I tillegg til å være hvit og blond sitter Hanne for sikkerhets skyld i rullestol. I samme bok er også handicappet hennes et relevant, men ikke overspilt plottpoeng.

Rett nok handler dette om mer enn bare inkludering; hver bok er fortalt fra synsvinkelen til en av jentene, så serieskaperne måtte finne på noe hvis de ville fortsette mønsteret i mer enn tre bøker. På slutten av tredje boka legges det også opp til en mulig løsning for å fortsette mønsteret enda langer. 

Å skifte fortellerstemme fra hver bok er ellers et av seriens beste narrative grep, fordi det gir oss anledning til å bli bedre kjent med hver av hovedpersonene. I «Forandringen» forsterker Kims synsvinkel både humor og alvor, fordi det som begynner som fornøyelig sjalusi rettet mot morens nye kjæreste, utvikler seg til langt mer alvorlig sjalusi rettet mot Hanne som den nye jenta i gjengen. 

I bok tre, «POTE-gjengen får seg en overraskelse» (utg. på norsk i januar) er det blitt vinter. Tida går, og seriens univers er i rivende utvikling. Nå er det Pernilles tur til å fortelle. Skjønt historien handler like mye om Greta, som er blitt fiksert på å poste morsomme hundevideoer, samtidig som Pernille har nok med sine egne problemer. Denne boka skiller seg fra de to første ved at det ikke er en åpen krangel som leder til vendepunktet i historien. Jentene har delvis vokst fra den mest smålige kjeklingen.

Men konfliktskildring og konfliktløsning er alltid hovedtema. Alle jentene har sine karaktersvakheter, og serien skildrer disse åpent og ærlig. Leseren er advart om at det nødvendigvis alltid blir litt kleint i en POTE-bok. Uten å moralisere for tydelig handler hver bok om hvordan krangler kan oppstå, og hvordan en håndterer dem på best mulig måte. Serien tillater seg til og med å ironisere mildt over dette iblant. «Må vi gjøre dette enda en gang?», sier Greta oppgitt når hun får høre «Jeg skjønner hvis dere ikke vil være sammen med meg»-talen i andre boka på rad. 

Perfekt for 6-12 år, står det baksiden av permen. Det er et ganske bredt alderssegment. Konfliktskildring og budskap er i stor grad tilpasset yngre barn, men situasjoner og karakterskildringer er komplekse nok til at større barn kan få noe ut av serien også. Humoren kan gå begge veier. Alt i alt holder bøkene det permen lover.

Den thaifødte MSassyK (jepp, hun er selv en asiatisk innvandrer) har tatt tydelig inspirasjon fra manga. Tegningene hennes er flate, stiliserte og nesten chibi-aktige, og særlig jentene likner ofte på hverandre, men når manus gir henne en utfordring kan hun bli mye mer kreativ. Hun gir inntrykk av å føle seg mest komfortabel med humoristiske scener, noe som kanskje er grunnen til at disse er det beste fortalte

Jeg skal ikke utrope noen «vinner» blant disse tre første bøkene i serien. Kvaliteten er jevn. Hver av bøkene gjør en god jobb med å presentere oss nærmere for minst en av hovedpersonene, og hver bok har den rette balansen mellom humor og alvor. Skulle du av en eller annen grunn begynne med bind to eller tre, går det raskt og greit å sette seg inn i konseptet.  

Barn som blir lokket til denne serien av søte og livlige hunder på omslagene, kan imidlertid bli skuffet over at hundene faktisk ikke spiller en så stor rolle som de først ser ut til. Litt mer i første boka, ja, men for det meste er dette en serie om jenter som er hverandres beste venner, ikke om menneskets beste venn.  Kanskje håper serieskapere og forleggere på at sjarm og drama skal være nok til å holde på de mest dyrekjære leserne når de først er kommet inn i handlingen. Og det er ikke utenkelig  

POTE-gjengen – Oversatt av Rune R. Moen
POTE-gjengen og den store forandringen – Oversatt av Line Almhjell
POTE-gjengen får seg en overraskelse – Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
Skrevet av Nathan Fairbairn, tegnet av Michele Assarasakorn
166-176 sider per bok
299 kr per bok
Fontini