Markedet er fullt av feel-good bøker, men eksisterer feel-bad bøker? Etter at jeg leste Silhuett av en stemme har jeg konkludert med at det gjør det, men det betyr ikke at jeg ikke anbefaler boken.

Shoya Ishida lever fra adrenalinkick til adrenalinkick i en evig kamp mot kjedsomheten, men når den døve jenten Shoko Nishimiya begynner i klassen hans, ser Ishida muligheten til å ha det litt «gøy» med henne. Armert med noen underlige ideer om hva man kan noe for og ikke, og med personlige argumenter om at Nishimiya er en irriterende plage, og i praksis et romvesen, gjør han alt for å plage henne mest mulig.

Klassen gir sin velsignelse, er med og ler av «spøkene», i tillegg til at de irriterer seg over Nishimiyas langsomme kommunikasjon via notatbok og kontinuerlige behov for hjelp til å forstå hva som foregår rundt seg. Men når mobbingen etter hvert blir så alvorlig at rektor involveres, har ikke klassen noe problem med å bedyre sin uskyld og kaste Ishida under bussen, og plutselig er det ham som er blitt den utstøtte i klassen. Etter flere år isolert fra de andre tar Ishida til slutt et valg.

Jeg vet ikke om jeg ville anbefalt noen å lese denne på en god dag. Ei heller på en dårlig dag. Egentlig ville jeg anbefalt å lese den på en dag hvor man føler for å bli sint og frustrert. Serieskaper Yoshitoki Oima har nesten perfekt klart å fange inn det flokkmentaliteten som ofte oppstår i klasser og «tillater» mobbing å skje uten motstand fra elevene. Ideen om at det er noen mennesker det er greit å behandle dårlig, står ofte sterkt i klasserom eller andre sosiale grupper, og rettferdiggjøres gjerne med at de ikke fortjener bedre. Egentlig er det tragikomisk hvordan klassen virker langt mer interessert i å straffe Ishida for mobbingen enn å bli venn med og hjelpe Nishimiya.

Det er også interessant å få historien fra Ishidas perspektiv heller enn Nishimiyas. Ishida har ingen direkte unnskyldning eller tragisk backstory for å rettferdiggjøre oppførselen sin, men han er likevel en sammensatt karakter og ikke bare et uforbederlig monster. Både skolen og medelevene har laget et miljø hvor mobbingen aksepteres, og Ishida utnytter det både for å bekjempe kjedsomheten, men også for den positive feedbacken fra klassen og dermed kanskje få muligheten til å øke sin sosiale posisjon, på bekostning av Nishimiya.

Når man følger historien hans, først som kongen på adrenalinhaugen og deretter som utstøtt mens han langsomt innser hva han har gjort og hvordan Nishimiya må ha hatt det, vekker det en viss sympati som ikke hadde vært der om perspektivet var hos Nishimiya eller en av vennene hans.

I tillegg gir det å få perspektivet kun fra Ishida en sterkere følelse av isolasjon og forvirring over det som skjer rundt. Hvorfor aksepterer Nishimiya mobbingen uten noe videre motstand, og til og med hjelper Ishida når han mobbes? Svikter vennene ham kun for å redde sine egne skinn, eller er det noe annet som ligger under? Hater virkelig alle rundt han ham, eller er det han som isolerer seg? Selv om jeg har et visst håp om at de neste bøkene gir flere perspektiver og litt mer forklaring, er dette definitivt en bra måte å starte historien på.

Med den alvorlige historien er det ikke overraskende at Yoshitoki Oima har gått for en mer realistisk tilnærming når det gjelder tegningene. Det er ikke snakk om store fakter eller enklere karikaturer for å uttrykke følelser eller humoristiske situasjoner, som en ofte kan se i annen manga og anime. Også tegningene er preget av at perspektivet er Ishidas, ved at tegningene er preget av hans følelser og tanker. Dette blir et særlig poeng på slutten, når han har isolert seg fra dem rundt og det markeres ved at medelevene har kryss foran ansiktet.

Jeg er usikker på hvor realistisk det vil være at en døv person begynner i en ordinær klasse uten noe som minner om tilrettelegging for seg, men når resultatet er en så realistisk og brutal representasjon av mobbing, kan jeg gjerne se gjennom fingrene med det. Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg gleder meg til oppfølgeren, men jeg er definitivt spent på den, og ser fram til den. Jeg håper bare jeg klarer å vente, og ikke leser hele plottet på wikipedia før den kommer ut.

Silhuett av en stemme 1
Av Yoshitoki Oima
Oversatt av Ellen Haugan
186 sider
149 kr.
Outland Forlag