Hvem som helst kan skryte av å ta barn på alvor. I «Supermegagigasjefen» lever Kristoffer Kjølberg opp til dette ved å fortelle så spontant som et barn. Nesten.
Dongery-kollektivets Kristoffer Kjølberg har meldt overgang til Egmont. Eller i alle fall er dette første barneboka han har laget for et annet forlag enn Gyldendal på mange år. Og lanseringen var ikke ren rutine; Egmont understrekte alvoret med å gjøre en trettenåring til forlagssjef for en dag I sosiale media ble boka, muligens noe forvirrende, promotert som en del av «nordic manga»1, men i Egmonts sammenheng framstår den som ganske unik.
Det vil si, hovedpersonen Alf er i utgangspunktet en typisk hverdags-barnebokhelt som sliter med dumme foreldre, dumme lærere, bøllete søsken og bøllete, vel, skolebøller. En dag kræsjer han bokstavelig talt inn i styremøtet til multikorporasjonen Megabig, og blir forvekslet med den nyutnevnte direktøren. Imens er den egentlige nye direktøren Moredekai Døderlein, litt for sent ute til styremøte, og når han ankommer er Alf allerede utnevnt i hans sted. I stedet for å melde sin ankomst og identifisere seg selv, drar Mordekai hjem, besatt av hevntanker mens Alf prøver å bestemme seg for om han skal fortsette som sjef.
Streken har en litt løsere fasong enn den forrige barnebokserien som Kjølberg både skrev og tegnet selv, «Avisgjengen» (Gyldendal 2019-2020), men den virkelige forskjellen ligger i historiefortellingen. Boka som har den fulle tittelen «Supermegagigasjefen og den utrolige misforståelsen» er en farse der eneste førende prinsippet ser ut til å være at alle vitser kan brukes. Ingen ting er for dumt. På den andre siden er ingen ting for smart eller for tabu, heller. Okay, visse tabuer må finnes, men jeg er overrasket over noe av det som slapp gjennom. I en scene overvåker Mordekai kontoret til Alf for å finne noe å bruke mot ham., og et øyeblikk kan det se ut som han har oppdaget at Alf er sprøytenarkoman (det viser seg å være en konditorsprøytepose).
Et slikt førende prinsipp blir det ikke jevn kvalitet av, men det ser ut som noe av poenget med serien er å imitere spontaniteten til barn, fantasien som ikke lar seg tøyle av alminnelig logikk. Som om manus er skrevet ved hjelp av en teatersport-øvelse. Særlig når det gjelder ordspillene er Kristoffer Kjølberg både på sitt verste og beste, fra «julefirefest» til «harry potter» (blomsterpotter, altså).
Crazyhumor er nærmest en fullgod egen sjanger innen barnelitteratur, og følelsen av improvisasjon er en del av sjangerens konvensjoner som denne serien følger med inderlighet. Ved nærmere undersøkelse viser det seg likevel at Kjølberg prøver å balansere mellom det ektefølt barnslige og det mer raffinerte, for på forsiktig vis å innføre Hamlets metode i galskapen. De plattere vitsene blir oppveid og overgått av de gode ideene. I kanskje den beste scenen (en som til avveksling driver plottet framover) sender Mordekai et anonymt klipp-og-lim-brev til Alfs styreformann for å fortelle ham at Alf er et barn. Dessverre for ham er limet så dårlig at de utklipte bokstavene løsner i konvolutten. Dermed får vi en sekvens der styreformannen gjør flere forsøk på å sette sammen bokstavene til et meningsfullt anagram.
Jeg kom så vidt inn på Kristoffer Kjølbergs strek, som kort kan beskrives om elastisk naiv. Ikke like grensesprengende som historien, men passer stilistisk bedre til denne serien enn f.eks. «Avisgjengen». I «Supermegagigasjefen» ser det ellers ut til å være et poeng at Alf og alle i familien hans har lange krokete neser som står ut, selv i et univers med mange stornesete. Kanskje overanalyserer jeg når jeg stusser på hvorfor Mordekai er den eneste andre som har samme slags nese, men helt tilfeldig kan ironien ikke være når Mordekai kaller Alf for en maursluker.
Pussig nok legges det opp til en oppfølger. Pussig, for helt til det siste følte jeg at premisset var best egnet til en egnet til en enkeltstående bok. Kanskje blir det en serie fordi forlaget ville ha det sånn, og fordi det for lengst har blitt en norm i bransjen. Men jeg liker også tanken på at serieskaperen kanskje prøver på å gå imot «skomaker bli ved din lest»-klisjeen. Alf er en sympatisk og velmenende hovedperson, men han er ikke hevet over fristelser, særlig ikke de som innebærer barns ønskeoppfyllelser. Så spoiler; han er neppe ferdig som supermegagigasjef.
Supermegagigasjefen og den utrolige misforståelsen
Av Kristoffer Kjølberg
106 sider
299 kr.
Egmont
