-Krig går som en rød tråd gjennom alle mine arbeid. Min fiksering for krig skyldes at jeg er tysk, sier Nora Krug (46) til Serienett. «Visuell journalistikk», kaller hun selv tilnærmingen i hennes siste bok.

Fotografier: Nils Vermund Gjerstad

Bergen: Programmet på årets Litteraturfestival i Bergen (7.-11.februar) er usedvanlig sterkt, med flere kjente forfattere, som Fosse, Loe og Knausgård.. Blant forfattere som holder på med tegning og visuell fortellerteknikk utpeker tysk-amerikanske Nora Krug som den mest interessante. Totalt har hun utgitt tre grafiske romaner; «Om tyranni», «Heimat» og «Diaries of War». De to første er oversatt til norsk, mens den tredje ennå ikke har blitt tatt opp av et norsk forlag. Tidligere har hun også laget dokumentarfilmer om etterkrigs-Sarajevo og folkemordet i Rwanda. I Bergen var hun primært for å snakke om sine grafiske bøker. Mens Heimat handler mest om tyske soldaters opplevelser under krigen er det to protagonister i «Diaries of War»; en russisk mann og en ukrainsk kvinne, som hun har intervjuet i virkeligheten mens krigen pågikk.

Andre verdenskrig om igjen
-Jeg var i New York da krigen brøt ut i februar 2022, og ble redd når nyheten om den russiske invasjonen i Ukraina kom. Jeg tenkte at nå gjentar Andre verdenskrig seg, sier Nora Krug, som i Heimat (2018) gransket fortiden til medlemmer fra egen familie som var delaktige i Nazi-Tysklands tyranni. – Min andre tanke var at denne kampen må dokumenteres, sier Krug, som fikk en avtale med Los Angeles Times om å levere intervju med to personer på hver side av konflikten (presentert som en slags grafisk håndtegnet dagbok) regelmessig. Det ble en slags føljetong som kom på trykk en gang i uken over ett år i USAs største og viktigste avis. – Jeg tok kontakt med folk i Russland og Ukraina jeg kjenner og fant frem til to som passet; en kunstner i St. Petersburg og en kvinne i Ukraina som opprinelig var russisk, men hadde flyttet til nabolandet da hun var 13 år, kommenterer Krug.

Et slag mot Putins propaganda
Ifølge Krug er det ikke så mye rom i mainstream-media for å fokusere på enkeltskjebner. – I begynnelsen stilte jeg mest trivielle spørsmål om deres hverdagsliv, og etter hvert hadde jeg mer eksistensielle spørsmål til dem, som hva mener de om oppofring og tanker om hevn og gjengjeldelse. Russeren fortalte om når han gikk tur med hunden og var på butikken og slikt. Han imponerte meg med at han våget å bli intervjuet av meg gjennom ett helt år. Etter hvert sa han også kritiske ting om Putin. Noe som er risikabelt i dagens Russland, sier Krug. – Jeg intervjuet de to regelmessig, og fulgte dem i deres liv. – For kvinnen fra Ukraina var det dramatisk, og iblant visste jeg ikke om hun ville ha tilgang på elektrisitet eler være i live neste uke. I uke 3 er det en interessant kontrast; den ukrainske kvinnen lurer på om barna hennes er i live, mens den russiske mannen irriterer seg over sanksjoner fra Vesten og at han ikke kan få tak i det nye Nintendo-spillet. Heldigvis klarte den ukrainske kvinnen å få levert sine barn til Danmark, og hun reiser en del mellom de to landene.  Samtidig mener jeg det er viktig å høre historier om vanlige russere under denne krigen, ellers vinner Putin propagandakrigen og folk i Vesten tror at alle russere er Putin-supportere.

Unngår sentimentalitet og stereotypi
Ettersom hennes deadline i LA Times var en gang i uken, kunne ikke Krug gjøre tegningene for detaljrike. – Det var alltid stress med å levere hver uke, først gjøre intervju om til fortelling, lage kladder, sende til redaktøren i avisa, få tilbakemelding, tegne finere, sende til min søster og få det fargelagt, og så levere ferdige tegninger til LA Times. Det var visuell journalistikk. Lesere har fortalt meg at de hadde medfølelse for disse to karakterene de fulgte hver uke. For meg var det et veldig bevisst valg å ikke vise protagonistenes ansikter. Eksempelvis ville jeg ikke vise kvinnens triste ansikt mens hun snakket om noe veldig alvorlig og personlig. Med dette grepet ville jeg også gjøre historiene mer universelle for leserne. Samtidig ville jeg ikke stripene for utførlige eller mesterlig. All form for sentimentalitet og stereotypi ville jeg unngå i min fortelling. Jeg var bevisst på at jeg dokumenterer deres historier, men også at det er ikke min personlige historie, sier Krug.


Les også:
Achtung, translator!