Vennskap som trosser døden

Tross i det overnaturlige temaet er «Spøkelsesvenn» den søteste barnetegneserien på det norske markedet i nyere tid, både i bilde og historie. Men det betyr ikke at den er uten en mørk side. 

«Spøkelsesvenn» er illustratør og designer Michelle Tolos første tegneserie, en urban fantasy for barn. Tittelen sier ganske mye, det samme gjør undertittelen på seriens bind 1, «Det Første Møtet». Gutten Magnus og moren hans (fraskilt) flytter til en ny by, Vandredal, som ser ut som en typisk norsk innlands bygdeby. Vi blir informert om at Vandredal er svært gammel, og den ser da også ut til å ha mye historisk arkitektur. Moren har kommet hit fordi hun fikk en jobb innen kulturminnebevaring. I alt dette ligger det mange potensielt plottdrivende komponenter, men de er ikke så viktige i første bind.

Det som er viktig, er at Magnus har problemer med å finne venner på det nye stedet (klassisk utgangspunkt). Ikke det at de andre ungene skyr ham, men han er litt innesluttet, og savner katten sin, Blåveis. De eneste han kommer overens, er de to bøllete guttene Chris og Even.          

Magnus’ forhold til Chris og Even er litt tvetydig. Rollen deres i serien ser ut til å bestå i å være dårlige innflytelser, og leserne får inntrykk av at Magnus henger sammen med dem bare fordi han ikke har noen andre. På den andre siden virker det ikke som de utnytter ham, de vil bare at han skal være litt mer som dem, fordi det gjør er lettere å leke sammen. Fortellingen hinter så vidt om at Chris og Even kanskje trenger Magnus like mye (eller mer) som omvendt, og vi skal ikke se bort fra at de kan komme til å spille mer nyanserte roller i framtidige Spøkelsesvenn-bøker.

Men forholdet hans til den titulære spøkelsesvennen er selvsagt hovedsaken. Hun heter Saga, og ånden hennes er knyttet til en skulptur som Magnus kjøpte fordi den likner Blåveis. Magnus er visst den første som kan se henne og snakke med henne siden hun døde for 80 år siden. Slik begynner et spesielt, men ikke helt uproblematisk vennskap.

Som debuterende forfatter har Michelle Tolo gledelig få startvansker.  Historien har et par beleilige vendinger, og noen av dialogstykkene er litt overforklarende. Hensynet til de yngste tiltenkte leserne (6 år og oppover) kan ha spilt inn. Det overordnede inntrykket er uansett at forfatteren har ypperlig styring.  Selv om «Det første møtet» er på bare drøyt 100 sider, med mange store ruter, får Tolo formidlet veldig mye av både ideer, bakgrunn og personligheter som legger et solid grunnlag for en fortsettelsesserie. Når boka er ferdig, føles det som vi har blitt introdusert for en ferdig verden, med sin egen fungerende logikk og mytologi, og med hovedpersoner som er lette å bli glad i. Det dramatiske toppunktet i historien er ikke kanskje ikke så actionfylt, men har et alvor over seg som engasjerer.   

Som tegner og fargelegger er Tolo en ubestridelig profesjonell og lite eksperimentell. Streken er svært søt og pen, for å si det direkte, og estetisk tiltalende for Disney-og Cartoon Network-vante barn. De mer mørke elementene i historien balanserer ut dette, også i tegningene, og forsterker dramaet.   

Forfriskende nok slutter boka ikke med en cliffhanger, men snarere så harmonisk at det er lett å glemme at historien nettopp har gjort oss oppmerksomme på en overhengende fare. En fare som er nødvendig for at det skal bli interessant å følge serien videre, men som også setter den søtladne slutten i perspektiv, og opprettholder seriens balanse mellom lys og mørke.      


Spøkelsesvenn – Det første møtet
Av Michelle Tolo
110 sider
279 kr. (veil.)
Aschehoug

Les også
Intervju med Michelle Tolo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.