Flukten til den andre siden

«Underlandet» er bare en overgang til neste sceneskifte i Alene-serien, men det er seriens mest spektakulære kapittel hittil.

Selve tittelen «Underlandet» har en dobbeltbetydning som er så fiffig at jeg lurer på om oversetteren selv var klar over den. Tittelen peker direkte på hvordan «Sonen» som barna befinner seg i, er ferd med å synke (ned mot helvete?), men kan også vise til den dobbelte betydningen av Lewis Carrolls «Wonderland».

En slik tolkning åpner ikke den franske originaltittelen uten videre for, men det er mye av Alice-bøkens hektiske og sprudlende absurditet i «Underlandet». Fluenes Herre-motivet er midlertidig forlatt; de ytre truslene er for store og umiddelbare til at barna kan slåss seg imellom. I tillegg til at sonen synker, og alle får det travelt med å komme seg over på den andre siden, er de under dobbelt trussel fra en slags pest som gjør noen av dem til rødøyde, flirende zombier.

«Underlandet» er, i likhet med forrige bind, mer ensembledreven enn seriens utgangspunkt. Men man merker seg særlig interaksjonen mellom rivalene Dodji og Saul som bokas mest sentrale element.

Både forfatter og tegner ser ut til å more seg med mulighetene som ligger i plottets tøylesløse fantasi. Humoren er mer eksponert, noe vi også så begynnende eksempler på i forrige bind. Et forsøk på å klatre opp av sonen med brannbilstiger tar en farseaktig vending når Kreftene Som Rår (antar vi) forårsaker motorstopp. Og serien parodierer snedig hvor påklistret romantiske innslag kan fortone seg i fiksjon, en form for affektert selvsatire som særlig Saul virker veldig bevisst på i et inspirert øyeblikk.

Noen vil nok savne kvasi-realismen fra de tidligste bøkene, men Alene er simpelthen ikke en slik serie lenger. Skjønt kanskje kan den bli det igjen, for etter (og under) «Underlandet» sitter leseren igjen med inntrykket av at her er alt virkelig mulig. Slutten på boka, hvorfra man bare kan gjette vilt om hva som kommer til å skje videre, sørger for det.

Den beste gjetningen er nok likevel en ytterligere aksentuering av det fantastiske.