Inn i Heksasfæren

Linjene blir klarere i den tredje Spilledåsen-boka, «Jakten på opprinnelsen», også i bokstavelig forstand.

Bénédicte Carboneill, alias Carbone, er ikke en forteller som fenger umiddelbart. Det ble vi nylig påminnet om i hennes andre tegneserie på norsk, «I Lyas Øyne». Intrigen var på plass, men det tok liksom ikke av i første bind. På samme måte er det først i tredje bind av «Spilledåsen» at man føler hun virkelig vil gi oss et større bilde.

Her er handlingen flyttet til vår verden – til en vinterkveld for å forsterke kontrasten – samtidig som den går rett inn i seriens til nå sporadisk hintede bakgrunnshistorie. En skjellsettende konflikt blir tegnet opp, og rollen som Nolas nylig avdøde mor spilte i Pandoria blir ytterligere betydeliggjort. En kveld dukker Igor og Andrea uventet opp hos Nola for å advare om at noen andre pandorianere har gått inn i «heksasfæren» (vår verden), uautorisert. Det er et alvorlig regelbrudd. Kort tid etter dukker de skyldige opp, men forsvinner igjen like fort, ut i vintermørket.

Parallelt med at historien maler fram noen klarere konturer, har også Gijés illustrasjonsteknikk endret seg. Han imiterer fortsatt akvarellmaling digitalt, men gjør i større grad bruk av linjer. Var det et bevisst grep for akkurat denne boka, som nesten utelukkende foregår i vår verden? Eller er det en ny grafisk retning for serien som et hele? Jeg tror det sistnevnte vil være det mest fornuftige. Dette beskjedne kompromisset i forhold til det grafisk eksperimentelle utgangspunktet gir mer potens til handlingen.

«Opprinnelsen» tar altså noen sjumilssteg. I tillegg til det nevnte blir vi nærmere kjent med Igor og Andreas mor, og de magiske evnene hennes, og introduseres for minst én annen bifigur som forhåpentligvis kan gjøre noe interessant senere. Vi lærer også mer om raserelasjoner i Pandoria, og følger dermed opp et interessant subplot fra første bok, bare i større skala.

Likevel synes jeg Carbone kunne gjort mer ut av «Jakten på opprinnelsen». Beleilige magiske løsninger resulterer i en antiklimatisk slutt med svært få lovnader om hva som kan skje videre, bortsett fra et ørlite hint. Etter tre bind er «Spilledåsen» også fortsatt pussig klaustrofobisk. Denne anmelderen savner flere store, episke settinger som jeg er sikker på at Gijé kunne levere om han bare fikk slike anvisninger.