Faren med å være fremmed

«Kyprians Hemmelighet», bind to i Spilledåsen-serien, introduserer et nytt mysterium og et par nye bifigurer, men den underliggende tematikken om fremmedhet ser ut til være det viktigste elementet i boka.   

Første boka tok det noe originale grepet å finne sted nesten utelukkende i «borettslaget» til Igor og Andrea, Nolas innfødte venner, og dreie plottet rundt et mysterium som tok plass der. Neste logiske trinn ville være å utvide Pandorias univers. Noe som historien forsåvidt gjør, da Nola velger å besøke Pandoria for andre gang, på det som viser seg å være landets nasjonaldag (også kjent som Mardi Gras-prinsippet; byer som har en høytidsdag med store parader eller opptog, må besøkes helt på slump den dagen). Hun blir raskt funnet i folkemylderet av Igor og Andrea, fordi de har et magisk varslingssystem som forteller dem når hun har krysset grensa mellom sin verden og deres, i en liten fornyelse av av fantasy-konvensjonen om skjebnens beleilighet.     

Så blir vi kjent med en ny figur, Anton Vedvev, bokas egentlige hovedperson (referert til i første bind). Anton er «merliner» altså trollmann, av den sjangertrauste typen med hvitt skjegg, litt distré, men med stor klokskap og et hjerte av gull. Det eneste uvanlige med ham er at han har en sønn, Kyprian, som også spiller en nøkkelrolle,   

Strek og farger er mindre klare og glatte denne gangen, ironisk nok fordi dette trolig er bindet der illustratøren Gijé gikk over til å tegne og fargelegge alt digitalt. Han har dermed begynt å gi serien den mer bevisst rufsete og egenartete stilen som han selv kaller «det perfekte uperfekte».  

Jeg vet ikke hvor mange oppdiktede ord som finnes i den franskspråklige originalen, men i den norske versjonen virker det som oversetteren har hatt det moro med å finne opp tulleord for trollmannens (unnskyld, merlinerens) hjelpemidler i fin Roald Dahl-stil: «Purkepeon», «miasmamose», karamøkk», «lumskepulver». Det meste ved fortellingen er uhøytidelig, men forfatter Carbone passer på å legge inn små alvorsfølte scener. Som når det går opp for Nola at en mirakelmann som Anton kanskje kunne helbredet den nylig avdøde moren hennes, hvis moren hadde fortalt henne om Pandorias eksistens.

«Kyprians Hemmlighet» er egentlig bare nok et mysterium, strukturert og iscenesatt enkelt nok til at også mindre barn kan få det med seg. Men innsatsen er større, vi får se litt mer av Pandoria, og historien prøver å skape spenning rundt risikoen for at Nola skal bli avslørt som en fremmed. Dette er det ene momentet ved historien der forfatteren virkelig ser ut til å utfordre leserne, for når bind to er slutt, er det fortsatt ganske uklart hvordan det skulle være mulig å merke at Nola ikke er en innfødt pandorianer. Eller hva som kunne skje hvis det blir oppdaget. Historien gjør litt mye av spenningen som liksom er knyttet til dette, men på den måten skjønner leserne i alle fall hvor viktig detaljen er, og at den muligens peker fram mot et større drama i et framtidig bind.     

Spilledåsen bok 2 – Kyprians hemmelighet
Illustrert av Gijé, skrevet av Carbone
Oversatt av Stéphanie de Miranda
229 kr.
64 sider
Gyldendal   


Les også om første bind i serien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.