Benny Boles påske

Krimlitteraturens mange troper gjør den til et takknemlig parodiobjekt. Nils Axle Kanten kjenner disse godt, og bruker dem for alt de er verdt.

Mange bransjer, også tegneseriens, satset på at påsken ville bli stor i 2022, etter to magre år. Nemi innledet høytiden med å posere med eggekorg og kaninører i marsnummeret, men for øvrig er det jo den særnorske, litterære påsketradisjonen som butikkhyllene byr på. Ulf Ulvheim har meldt overgang til mjølposene etter å ha blitt kastet ut av melkekartongene i fjor. Tine gjorde bot, og skaffet seg en ny påskekrim til årets melkekartonger. Egmont har relansert både Blacksad og to tidligere Poirot-julehefter, mens Billy, Lunch, og Hjalmar i Pondus parodierer påskekrimmen hver på sin måte. Sistnevnte morokrim har også inspirert Strand til å prøve en Hjalmar-spinoff i år (eller vice versa).

Faste Pondus-lesere husker kanskje Benny Bole, en fiksjon i fiksjonen-detektivhelt som iblant dukker opp i Hjalmar. Han debuterte i bilaget til Pondus # 200 (juli 2016). Til påsken er tre Benny Bole-mysterier samlet i en kjekk liten pocketbok med krimlitterært design. Av disse er et identisk med stripene i årets påskenummer av Pondus, og et laget spesielt for boka. Den sjarmerende innpakkingen, hvor opplagt den enn er, bidrar mye til det gode helhetsinntrykket. Dessuten er stripene trykket i et mer lesbart format enn det som vanligvis blir Hjalmar til del i bladene. I Bole-sekvensene, som ofte har rikelig med tekst, er dette ekstra praktisk.

Internt i serien er Benny Bole pussig nok ikke er skapt eller skrevet av Hjalmar (en forfatter av yrke) selv. I stedet er han hjernebarnet til Viggo, som tydeligvis har akkurat nok fantasi til å skrive klisjepreget hardkokt krim, og attpåtil få betalt for det (skjønt det er en running joke at agenten hans prøver å snyte ham).

Og klisjepreget er Bole, så til de grader at en av de andre figurene påpeker det ved en anledning, men det går greit, for det er snakk om en farse, og som sagt en fiksjon i fiksjonen. «Rød Mose» var ikke den første sekvensen med Benny Bole, men i denne boka er den perfekt til å åpne med. Historien trekker raskt inn alle populære klisjeer om hardkokte detektivromaner i en frydefull lapskaus: Bole er alkoholisert, kronisk blakk, har en rivalisering gående med en politietterforsker, og er svak for både vakre kvinner og tørrvittige ordspill. Parodien er så fullkommen som du kan få den i stripeformat, og den blir stadig mer avansert: I den nyskrevne historien, «Dødelig appetitt» legger Kanten mer vekt på mysteriet, og på krimsjangerens tendenser til selvtilfreds kompleksitet, enn på å ha en punchline i hver stripe.

Om Bole liknet for mye på Viggo selv, hadde det vært frustrerende forutsigbart. Begge bor sammen med en overbærende mor, men bortsett fra det har privatdetektiven heldigvis en egen personlighet. Samhandling dem imellom er imidlertid viktig; Kanten trekker oss ikke bare inn i historien, men også underveis i skriveprosessen til Viggo, som innrømmer at han selv iblant forstår mindre av handlingen enn Bole.

Nils Axle Kanten er på sitt beste når han virkelig anstrenger seg for å komme i mål med en intrige, uten å ta snarveier. Alle tre historiene bærer preg av dette. Den 40 striper lange «Rød Mose» er kanskje en av hans mest best gjennomførte sekvenser noensinne. At intrigen tar noen sære sidespor, og går i spagat når den prøver å forholde seg til tema som miljøvern og feminisme, kan beleilig forklares med at alt sammen er noe som Viggo dikter opp underveis. Uansett så forringer det verken humoren eller kreativiteten. Viggo og Benny Bole er ikke som Roger og Tanga-Trond, for å si det på den måten. Heller er den et tilfredsstillende alternativ den tradisjonelle påskekrimmen, i alle fall for den som er villig til å nøye seg med en god parodi.


(Hjalmar presenterer) Benny Bole: Hardkokt krimskrams
Av Nils Axle Kanten
100 sider
129 kr.
Strand Forlag

Les også om Hjalmar-bøkene:
Høyt spill
10 år i tidsklemma
Hjalmar går i hundene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.