I grunnen er det overraskende at Krypto-serien ikke har formidlet et tydeligere miljøbudskap før i den sjette boka, «Oppslukt»
Med både premisset for serien, og selve organisasjonen Krypto, så grundig etablert, går Krypto over i en ny fase. Borte er skurker motivert av kortsiktig grådighet (i alle fall enn så lenge), og serien kan gi plass til mer virkelighetsnære tilnærminger. I tillegg til konspirasjonene, som alltid er og bør, være til stede.
Konflikten er enkel og gjenkjennelig, kaiju/mytologi-aspektet til tross. De lokale fiskerne i Saltvik opplever at noe biter store hull i skroget på båtene deres, og mistanken faller med en gang på Ophelias kjæledegge Lille-Krako. Krypto vil ta affære, men Ophelia vil ordne det selv.
Litt interessant er det å konstatere at de lokale fiskerne er så klare over at sjømonstre fins, og at Ophelia har tatt vare på et. Fosterforeldrene vet det også, og jeg prøver å tenke tilbake på når det var at sjømonstrenes eksistens ble offentlig kjent. Eventuelt, når det gikk fra å være en reell hemmelighet til å bli en dårlig skjult hemmelighet.
Krypto prøver rett nok å overbevise fiskerne om at det er en hvalross som har skadet båtene deres, men dekkoperasjonen blir ikke håndtert av deres mest overbevisende agenter, for å si det sånn.
Intrigen i «Oppslukt» er en smule enklere å følge enn i de foregående bøkene. Forlagets anbefalte alderssegment er fortsatt 9-13, men også yngre barn kan følge denne historien, i alle fall dersom de ikke er altfor redde for det skumle. En kan nesten snakke om en glidende overgang fra Sandnes Medias andre store seriesuksess, Detektivbyrå Nr. 2, til denne.
Som vanlig er den visuelle oppbyggingen dominert av store, stemningsfulle og (når det er nødvendig) dramatiske havmotiver, selv om serieskaperne lar teksten forklare minst så mye som er nødvendig. Hans Jørgen Sandnes og teamet hans har lært mye om bevegelser, flyt og farger i løpet av de siste tre bøkene. Serien ser stadig bedre ut, selv om «Oppslukt» rett nok stiller litt mindre krav til miljøvariasjon enn forgjengerne.
Derimot stiller den krav til miljøbevissthet, både hos bifigurene, og leserne. Av alle bøkene i serien er «Oppslukt» den som fokuserer minst på det spesifikke konseptet, noe som gir mer plass til å presentere et økologisk budskap. Uten å spoile alt så la oss bare si at det ansvarlige sjømonsteret har gode grunner til å bli så sint at det tygger på skrog.
Jeg prøver vanligvis å være litt grei når jeg skal vurdere kvaliteten på en miljømoral, og uansett er «Oppslukt» langt fra det mest prekende eksemplet. Tilnærmingen er lettfattelig for målgruppa, og lite dømmende for de voksne. Budskapet blir dessuten like mye illustrert som det blir forklart, og «show, don’t tell» (eller i alle fall «show and tell») fungerer som vanlig best.
Jeg er mindre tilfreds med at en sentral hendelse i boka er kopiert nesten direkte fra Pinocchio. Attpåtil er selve tittelen på boka sentrert rundt dette, selv om dialogen minner oss om at tittelen kan leses på mer enn en måte. Heldigvis gjør ikke serieskaperne for mye ut av den aktuelle scenen.
Og mot slutten, akkurat når ting er i ferd med å bli for idylliske, minner Krypto-agenten Dalis oss om at det titulære byrået fortsatt tviholder på hemmeligheter, kanskje t.o.m. mørke hemmeligheter. For som nevnt innledningsvis, hva ville Krypto vært uten konspirasjoner?
Krypto – Oppslukt
Av Hans Jørgen Sandnes m/Sandnes Media
128 sider
279 kr.
Gyldendal
Les mer:
Intervju med Hans Jørgen Sandnes
Anmeldelse av bind 1, «Ned i dypet»
Anmeldelse av bind 2, «Orkanen»
Anmeldelse av bind 3, «Havgapet»
Anmeldelse av bind 4, «Frostrøyk»
Anmeldelse av bind 5, «Dypfryst»
