På demonjakt med viking

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Bok en, «Det første møtet», var som et skummelt, men til slutt trygt og trøstefullt godnatt-eventyr, med all mulighet for å fortsette, men uten for mange løse tråder om det skulle bli med bare den ene boka. Og selv om forlegger Aschehoug har promotert Spøkelsevenn mindre enn hva Egmont gjør med sine nye fantasytegneserier, og latt serieskaper Michelle Tolo ta den tida hun trenger, var det lenge klart at en oppfølger ville komme. 

Bok to, «Poltergeist», åpner med en kort synopsis av første bok (en hjelpsom detalj som forekommer stadig sjeldnere i moderne seriebøker): Magnus har flyttet til småbyen Vandredal, og har problemer med å finne venner før han blir kjent med et spøkelse, Saga.

Ganske raskt får vi også en forklaring på nøyaktig hva poltergeister er i Spøkelsesvenns univers: De ser ut som tegnefilmaktige smådjevler; røde, med horn og hale, de er usynlige for levende, de foretrekker å holde seg i nærheten av tett befolkede områder for å jakte på nylig avdøde sjeler som de spiser for bli sterkere, og de har en enkelt, men veldig beleilig svakhet: Salt.

Poltergeistene har med andre ord like mye motivasjon og karakter som zombier i et dataspill. Michelle Tolo gjør det egentlig ganske klart helt fra starten av at de eksisterer bare fordi en eller annen konflikt må bøkene ha om serien skal fortsette. Selv forsideillustrasjonen har noe spillaktig ved seg, både i positurer og setting.

Skjønt, det er mulig (ikke spesielt vanskelig, en gang) å ane en kvasi-religiøs inspirasjon bak ideen om at usynlige demoner går rundt overalt omkring oss og bare venter på en sjanse til å spise uforberedte sjeler. Ideen er til og med egnet til å skape paranoide tanker hos publikum. Gode grøssere gjør gjerne det, men foreldre med lettpåvirkelige barn bør kanskje ha dette i tankene før de gir dem «Poltergeist».

Litt mer er det jo ved historien: I «Poltergeist» møter vi også for første gang Magnus’ nerdete arkeologfar, som gir sønnen en gammel vikingmynt. Denne er besatt av spøkelset til den unge krigeren Gimle, og møtet med ham er det som igangsetter dramaet.

Saga og de levende vennene hennes kan ikke forstå språket til Gimle, og det er naturlig. Han levde jo i vikingtida. Ikke bare lar Tolo være å glatte over denne logiske detaljen, hun gjøre til og med et ganske stort poeng ut av den. De må slite en stund med dette innlysende problemet. Og ikke lærer han seg – spoiler alert! – moderne norsk på noe tidspunkt, heller. Dette er en forfriskende realistisk tilnærming, selv i en tegneserie om spøkelser. Språkproblemene sørger ikke bare for drama, men også komikk. F.eks. prøver Gimle gjentatt ganger å angripe Magnus med sverd, uansett hvor tydelig det er at et spøkelsessverd ikke kan ramme ham.

Det mellommenneskelige dramaet var svært viktig i første boka. Andre boka prøver å gjenskape noe av dette, særlig i Magnus’ forhold til faren, og gjennom Gimles fortid, men uten å oppnå den samme emosjonelle kraften. Humoren, (igjen forårsaket mest av den tidsforvirrede Gimle) og spenningen ved poltergeistjakten er nok mest velegnet til å fenge leserne, i alle fall i den tiltenkte målgruppa, denne gangen.  

«Poltergeist» ender med en unektelig ganske påklistret cliffhanger.  Jeg skal ikke bruke dette mot boka, for akkurat som i bind en er det også en fullgod og ordentlig avsluttet historie i bunn her, ordentlig nok til at Michelle Tolo kan tillate seg litt «agn» for å holde på spenningen.  

Spøkelsesvenn – Poltergeist
Av Michelle Tolo
116 sider
279 kr. (veil.)
Aschehoug

Les også
Anmeldelse av bok 1. «Det første møtet»
Intervju med Michelle Tolo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.