Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Lightfall si verd er eit visuelt praktstykke innan moderne fantasyteikneseriar. Mellom dei meir majestetiske scenane er det også mykje verdsbygging som krev merksemd i seriens andre bok.

Victor Nordahl vokste opp med skog og gårder i nærheten, men ikke gårder som driver med pelsdyroppdrett. «Ville Poter» har gjort han til et serieskapernavn på vei opp.  

Den første boken i serien «Ville Poter» av Victor Nordahl imponerer mest med sine litterære og spesifikke detaljer, og presenterer et visuelt skråblikk på tilværelsen, sett gjennom øynene til to rever.

Den norske manga-antologien Rakkan tek seg litt opp for kvart volum. Dei aller fleste faste bidragsytarane er blitt enten betre eller i alle fall meir rutinert sidan starten, men i Volum 3 er det særleg to serieskaparar som høgnar nivået.

Til tross for den interessante verdenen og de nydelige tegningene i Arkin bind 2: Håpet,virker plottet litt planløst og klisjéfylt, men avslutningsvis har den potensiale for en interessant og kompleks videre historie.

Emily Sørensens debutbok «Under Regnbuen» sjarmerer med sine fargerike og mangfoldige verdener, men det litterære leverer ikke alltid samme kvalitet som det visuelle.

En etterlengtet oppfølger som fortsetter å sette fokus på mot, vennskap og samhold, ispedd enda flere drager og mer magi.

Fråværet av berøringsangst gir «Mørkalven» eit forteljar-spelerom som såkalla nordisk manga har sakna. Skjønt, sjølve formatet formatet bidreg i like stor grad til dette spelerommet.