En kan bare la seg imponere av det komplekse universet Lina Neidestam har tegnet frem rundt den «dårlige feministen» Zelda; boken «Zelda mot verden» er stappfull av deilige referanser, dristige kostymer, komplekse karakterer med komplekse relasjoner. Zeldas verden er potensielt like sammensatt som henne selv.

Rema og Mysteriet med den blå tåken torpederer sin heltinne Tabitha inn i en verden på kanten av en potensiell borgerkrig. Det er uklart hvem som faktisk er god og ond, og er det like sorthvitt som de forskjellige partene vil ha det til?

Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

«Museum» av Anna Fiske er svaret på det nye Nasjonalmuseets ønske om en barnebok om museet som institusjon og dets innhold. Boken er en morsom innføring i museet som gjerne kan vekke interesse hos barn, men kanskje lunne dradd nytte av litt mer info i forhold til følelser.

Christopher Nielsen, som vann Oslo bys kulturpris i mars, og utga serieantologien Weltschmerz 10b i haust, er hovudgjest på årets OCX

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

SeriX markerte Tegneseriens dag med sendinger om tegneserier på Serienetts Facebook-gruppe. Her kan man se innslagene i opptak.

Lightfall si verd er eit visuelt praktstykke innan moderne fantasyteikneseriar. Mellom dei meir majestetiske scenane er det også mykje verdsbygging som krev merksemd i seriens andre bok.

Bernikas På fire bein  er ei kjenslevar forteljing om korleis det å få eit stort villsvin i livet av og til er akkurat det ein treng. 

Etter pandemien bygges den fysiske møtekulturen, med all sin tyngde og krevende logistikk og periodiske meningsløshet, gradvis opp igjen i den fjortende Lunch-boka.