Enki forsøker å være kompleks, men resultatet er en bok som kollapser under sitt eget ambisjonsnivå. 

Thomas Falla Eriksen har vært en ganske aktiv serieskaper siden sin debut i 2017, og er en illustratør jeg har beundret på trygg avstand gjennom Instagram. Jeg gledet meg derfor til å begi meg ut på Enki, den tredje boken i Squidology-trilogien hans (bøkene Squidologi og Hexagon er forgjengerne). 

I Enki forsøker Eriksen å nøste opp historien i de to foregående bøkene, og avslutte trilogien. Han snubler imidlertid på de samme problemene hele trilogien har hatt. Gjennom alle bøkene, inkludert Enki, har serieskaperen praktisert en slags “show, don´t tell”-teknikk, hvor han viser veldig mye, uten at det vi får se forteller oss så mye.

Vi ser Osirunet (hovedpersonen) reise fra sted til sted uten uttalt mål eller mening. En slags universets kasteball. Det er en uoversiktlig fortellerteknikk, og det som eventuelt måtte finnes av dybde der ender som flatt nettopp fordi vi ikke får vite noe som helst. Enten er Eriksen bevisst vag, eller så er dette en fortellerteknisk utfordring. Uansett så står boken igjen med et ganske stort problem: uten forståelse for handlingen er dette bare fine bilder. Enkeltsekvenserne gjennom trilogien står fint og er forståelige, men de mangler spenning, og er uinteressante når man ikke har hele bildet. 

Enki har riktignok dialog, i motsetning til sine to forgjengere. Likevel er fortellingen fortsatt diffus. Vi får en redegjørelse av de to foregående bøkene, men forklaringen blir forkludret av høytsvevende teoremer og redegjørelser som ikke gir noe mer forklaring på “hva” og “hvorfor”. I jakten på å skape et verk som blant annet, tar for seg store ting som “alternative tolkninger av teologi”(fra Jippis presseskriv) sitter man igjen med en historie som kollapser under sitt eget ambisjonsnivå. Nettopp fordi formidlingsevnen ikke er der. 

Visuelt sett er Eriksen mer av en dyktig illustratør enn en vellykket tegneserieskaper. Hans nydelig detaljerte, større, illustrasjoner vekker følelser av både tomhet, og at miljøene eksisterer på et annet plan. Et slags parallelt univers hvor alt går an. Den enkle fargebruken uten en særlig detaljrikdom gjør seg godt, og i disse illustrasjonene eller oppslagene er han på sitt desidert beste. 

Han famler imidlertid når det kommer til å lage ruter i en sekvens. For meg ser det ut til at han bruker triksene han kjenner fra de større oppslagene i de mindre rutene. Da blir det trangt og krampaktig å se på. For at en ordløs tegneserie skal fungere bra må bildene formidle godt, det syns jeg sjeldent han får til i et sideoppsett med flere enn 3 ruter. Det er mer tusj og farger enn innhold i bildene. For å si det på en bedre måte: Innholdet er der, men teknikken drukner det. Dessuten er det ofte komposisjon i de enkelte rutene går på bekostning av både lesbarhet og forståelse på hele siden. Utgangspunktet fra hvor vi ser en sekvens, endrer seg ofte. Det er frustrerende å stadig måtte orientere seg om både hva som skjer, og hvor vi befinner oss. Det er en skuffende karakterbrist at en tegner med en så kalkulert strek famler på essensen av tegneserien: Å fortelle ting gjennom ruter. 

Enki er en enestående i Norge, mest på grunn av ambisjonsnivå og uttrykk. Den har imidlertid såpass store svakheter at leseropplevelsen ikke er særlig bemerkelsesverdig.

Enki
Av Thomas Falla Eriksen
224 sider
330 kr.
Jippi Forlag

Les også:
Intervju med Thomas Falla Eriksen
Anm. av Squidologi
Anm. av Hexagon
Anm. av Al Khemet
Anm. av Den Fjerde Veggen