Inn i Strand-alderen

«20 i stil» dekker over en svært spennende periode i Pondus-seriens historie. Utfordringen for meg som anmelder består i å ikke se boka for mye i refleksjon av hva som kom senere.

Jeg tillater meg en spisset formulering innledningsvis: Pondus styrer den norske tegneseriebransjen. Serien har byttet forlegger to ganger. Da serien gikk til fra Bladkompaniet til Egmont i 2007, var det begynnelsen på slutten for Bladkompaniet som en progressiv og seriøs konkurrent til mediegiganten. Da serien gikk fra Egmont til nystartede Strand forlag i 2019, var det et sjeldent og stygt tap for forlaget som til da hadde vunnet alt de ønsket. Snart skulle det vise seg at Egmont hadde ressurser og kløkt nok til å reise seg og møte utfordringen, men bransjen ble uansett forandret dramatisk ved begge skifter.

«20 i stil» markerer dette skiftet, og det er lett å spore hvor det går. Vinteren og våren 2019 kommenterte denne anmelderen ved et par anledninger det plutselige innrykket av flere nye karakterer. Kanskje den viktigste endringen som Øverli gjorde var å utvide Eddies verden, en logisk konsekvens av at Eddie allerede hadde blitt en av seriens mest sentrale bifigurer. Rollen hans som en casanova med frekkhetens nådegaver var åpenbart allerede en viktig inspirasjonskilde for serieskaperen. men han ville mer.

På våren ble vi derfor introdusert for Linn, rivalen hans lokalavisredaksjonen, samt broren, reklamemannen Teddy, og den sjarmerende vesle niesen Amanda. Påsan fikk en ny kompis (skjønt han ser helst at hun blir noe mer enn det) i Mia, seriens første fast bifigurer innen segmentet synlig minoritet (i mangel på et bedre ord).

For tradisjonalistenes skyld innførte Øverli også – aller først, faktisk – Jeanett og Anett, to typiske eksempler på Pondus-damer hvis libido er omvendt proporsjonal med både IQ og ytre attraktivitet. Til liks med de flamboyante Tito og Baltazar representerer venninneduoen velkjente og velbrukte stereotypier i serien, men med mer personlighet enn tilsvarende figurer hadde i seriens tidlige år. 

(Også for tradisjonalister, men likevel et eksempel på hvor mye serien har utviklet seg siden forgjengeren fra 1998-albumet, er gjensynet med den handlingsmettede Fotball-VM-spesialen «Alt For England» fra sommernummeret 2018.)

Innrykket av nye bifigurer førte til og med til det mest usannsynlige av alt, nemlig at det ble noe på Ivar. Dette takket være innføringen av Maria, en svært seriøs litteraturprofessor som på mystisk vis lot seg sjarmere, kanskje av hvor langt ute på den intellektuelt motsatte enden av skalaen Ivar er i forhold til henne selv. Som Jokke før ham hadde den ubarberte bussjåføren et påtagelig behov for en mer variert rolle.

Overgangen var likevel smidig, som boka illustrerer. Den er til og med redigert slik at ringen er sluttet, da den begynner med at Ivar faller for noe så sjelden som kvinnelig colakorksamler, men overivrig roter det til, som vanlig. Maria debuterer på de siste fire sidene. Og det samme gjør Ivar, for å si det sånn.

Mange figurer kom til på kort tid, og ikke alle har greid seg i den harde konkurransen om oppmerksomheten. Mia har blitt et stadig sjeldent syn. Hun er blitt sammenliknet med Franklin i Knøttene, men det er et tveegget sverd, all den tid Franklin er det klassiske eksempelet på en minoritetsfigur som er så nøytral at hen forblir flat. Amanda var veldig lovende innslag, men i ettertid også er også hun blitt marginalisert. Kanskje var serien for liten for to yndige småjenter (Frida er nå engang mer anvendelig). Men Linn og Teddy henger fortsatt med. Jeanett og Anett passer like perfekt inn nå som da de ble introdusert, og Ivar har aller nådigst fått beholde Maria. Professorens evige «hvorfor fortsetter jeg å se ham?»-runddans skulle vise seg å tilby nok variasjoner over tema.

På et tidspunkt da Pondus allerede var inne i en god periode, var de med på å vitalisere serien ved en naturlig korsvei. Ingen revolusjon, men en synlig evolusjon. «20 i stil» står igjen som en av seriens mest løfterike samlinger.

Pondus bok 20 – 20 i stil
Av Frode Øverli
Forord av Gulraiz Sharif
176 sider
389 kr. (veil.)
Strand Forlag

Les også
Anmeldelse av bok 19 – Hey Nineteen
Anmeldelse av bok 18 – Minus 18 på det ene øyet
Anmeldelse av bok 17 – 17 i nøtten

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *