Gladvold på isen

Endelig er det kommet en ny bok fra Odin Helgheim. Men oppfølgeren har tatt en ny vending som ikke helt treffer meg. Blod er nå byttet ut med komikk.

Det var med spenning jeg åpnet bind to i Ragnarok-serien. Ettersom jeg likte den første boken særdeles godt, hadde jeg høye forventninger til oppfølgeren. «Overrasket» er det ordet som beskriver min reaksjon best. For selv om karakterene og streken er den samme, kunne jeg nesten tro det var en helt annen fortelling. Denne gangen tar historien en mye mer humoristisk vending, bort fra den mer blodige eneren. Nesten i så stor grad at det virker påfallende. Jeg spekulerer nærmest på om det har kommet kommentarer på voldsbruken i «Fenrisulven» og at forfatteren har prøvd å gjøre serien mer stueren for yngre lesergrupper? 

Ubbe, Thyra og Loke er på vei for å fange selveste Fenrisulven. Han tok livet av moren til Ubbe, og ønsket om hevn er drivkraften bak oppdraget. Som seg hør og bør på slike tokt finnes det farer underveis. I Ubbes tilfelle er kanskje den største faren han selv. Med sitt litt barnslige sinne fornærmer han feil mann, og blir utfordret til fimbulvinter. «Reglene for fimbulvinter er enkle! Det er en tvekamp i bar overkropp ute på isen. Alle våpen er tillatt!» – for å sitere utfordreren Blåtann jarl. Og derav bokens tittel.

Stort sett dreier hele handlingen seg om denne kampen, «fimbulvinter». Og det sier seg selv at det er grenser for hvor langt denne kampen kan trekkes ut. Vi sitter derfor igjen med en litt kort bok hvor det er lagt til drøye 40 sider med ekstramateriell på slutten av boken. Antagelig for at ikke sluttproduktet skal fremstå så kort som det faktisk er. Når det er sagt tipper jeg at mange som vil sette pris på alt ekstramateriellet. Det er en mengde skisser og runer, du får innføring i hvordan du selv kan tegne Ubbe og en kort saga om «portvakten & måkedama», samt en liten hilsen fra forfatteren. I tillegg er det gjestetegninger der både barn og andre kjente tegneserieskapere har kommet med sin fan art.    

Boken har som nevnt en helt annen innfallsvinkel enn den foregående historien. Nå er det ikke lenger vikingenes råskap som herjer, men ord og humor som brukes som våpen. At en bok har komikk er ofte en god ting, spesielt hvis den ellers er ganske mørk og dyster. Men her syns jeg nesten det blir litt for mye. Det er festlig når Loke hemningsløst baksnakker de andre gudene i starten av fortellingen. Dette setter en løs og ledig tone blant reisefølget vårt. Loke, i ravneham, snakker konstant og blir dødelig fornærmet hvis noen kaller ham en kråke. Noe Ubbe gjør så fort han får sjansen. Blåtann jarl derimot er en overdrevet karakterer som virker mer som en gal mann rømt fra institusjon enn en leder for en landsby. Han blir dessverre mer komisk enn skummel.

Jeg setter likevel stor pris på Ragnarok-universet. Og jeg gleder meg til å følge eventyret videre. Norrøn mytologi er et tema som til enhver tid har sin tilhengerskare og jeg håper at denne serien vil få enda flere engasjert i mytene. Det er rett og slett en del av vår kulturarv. Og Fimbulvinter har absolutt sine øyeblikk. Det er jo en kamp på liv og død som utkjempes. Her klarer forfatteren å bygge opp spenningen godt. Til sist vil jeg nevne at vi blir presentert for en ny og interessant karakter i denne boken. En trell ved navn Snorre. Han har en drøm om å bli en berømt poet.


Ragnarok 2 – Fimbulvinter
Av Odin Helgheim
172 sider
279 kr. (veil.)
Egmont


Les også:
Anmeldelse av bok 1, «Fenrisulven»
Intervju med Odin Helgheim

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.