Bjørn Ousland tredje album om Peder og Pi har mye mytologi, men alt er forenklet så mye som overhodet mulig. For de minstes skyld.
I «Snømonstrene» møter vi igjen brødrene Peder og Pi, og akkurat som særlig i første boka, «Drømmetreet», har denne historien et velkjent sagn- og eventyrtema. Denne gangen ligger det vel nærmest bergtakingsmotivet, idet Pi blir bortført inn i det snøkledde berget.
Akkurat som i de to første bindene er det også noen populærkulturelle (og kulturelle) referanser i «Snømonstrene». Skjønt de er noe lettere å overse enn den gule ubåten fra «Drømmetreet» og den Kittelsenske draugen fra «Sjøtrollet». De titulære monstrene kan minne om rottevesenene fra Bone, særlig de to vi blir kjent med tidlig i historien. Deres herre, Iskongen er kanskje den mest opplagte; han deler ikke bare tittel, men også utseende med en kjent figur fra Cartoon Networks Adventure Time. Endelig har de snille «isnissene» som hjelper Peder og Pi utseendemessig likskap med norrøne treskjæringer.
Nissene – hvis det er det de er – er forresten det mest påfallende eksemplet på hvordan nesten alt ved historien blir generalisert. Selv når Peder spør dem rett ut, «Hva er dere to?», unnviker de spørsmålet ved å si at de er mange flere enn to. Akkurat denne replikkutvekslingen er veldig tydelig koketteri.
Hvordan snømonstre oppstår, og hva de vil med Pi, er det eneste som så vidt blir forklart. Mytologien er flyktig som en drøm; når Peder og Pi kommer hjem, er det som om ingen ting har skjedd, og de har nok med hverdagslige problemer. Grensen mellom fantasi og virkelighet forblir diffus. Ousland er bevisst på sin rolle som forteller for små barn. Og det betyr at fortellingen aldri får bli mer kompleks enn hva barn trenger for å forstå hvorfor man jager og jages. Jaktscener utgjør det aller meste av albumet, og det er sjelden at noen står i ro. Av den grunnen har heller ikke historien noe klart budskap, i skarp kontrast til den forrige tegneserie-relaterte boka fra Bjørn Ousland, «Det mørke hjertet».
Spennende, ukompliserte forfølgelsesscener gjennom is og snø er egnet til å more de må. Noe mangler likevel fra de tø første bøkene, ikke minst vittige kommentarer, og bifigurer med personlighet. Dialogen har bare tid til å forklare. Alt går så fort, selv for en barnetegneserie med store bilder.
Som en slags kompensasjon har snømonstrene en dialog på slutten av boka som gir ekstra nerve til fortellingen, og de minste kan legge seg med et aldri så lite grøss. I alle fall hvis det er vinter og snø ute.
Snømonstrene
Av Bjørn Ousland
56 sider
279 kr.(veil.)
Cappelen Damm
Les også om de andre bøkene i serien:
Drømmetreet
Sjøtrollet
At denne serien er forenklet for barnas skyld, stemmer helt. Målgruppen for Snømonstrene er nettopp små barn, noe jeg for øvrig er nesten alene om å lage serier for, og jeg hadde ærlig talt hadde håpet at seriemiljøet hadde satt litt mer pris på at noen tar rekruteringen av nye lesere på alvor.
Jeg lurer på om Trond Sätre her ikke helt klarer å gå inn i en tegneserie for barn på bokas og målgruppas premisser, at Snømonstrene blir anmeldt som den er en voksentegneserie?
Blir jeg kritisert for ikke å forklare tydelig hva de små snønissene er? Generalisere og koketteri skriver han. Et hovedgrep i seriene om Pi og Peder er at disse historiene er Pis versjon av hendelsene, og Pi er en upålitelig forteller. Vi skal rett og slett ikke vite om hendelsene er sanne eller et produkt av Pis fantasi. (Og lillebror Peder, som er den eneste som kan bekrefte det, kan jo ikke sankke ennå.) Disse nissene forvandler seg jo fra og tilbake til snøhauger, sånne formasjoner som kan ta form av fantasifigurer når vi er ute på skitur, og som Kittelsen har illustrert mesterlig, og det er slik vi og Pi ser dem for første gang. Det er helt bevisst at de ikke forklarer hva og hvem de selv er. De svarer i stedet med noe som er et frampek mot det som skjer 20 sider senere, når alle nissene kommer våre unge helter til unnsetning mot slutten. At ungene er tilbake i det hverdagslige til slutt i hver bok er også veldig bevisst og noe jeg hele tiden får positive tilbakemeldinger på fra ungene når jeg er på skoleturnéer med seriene om Pi og Peder nå for tiden.
Men jeg tar denne anmeldelsen likevel som en ros: At boka er egnet for å moe de små er jo helt supert – det er jo de den er skrevet og tegnet for.
Snakke og more skal det stå.
Klarer ikke å redigere kommentaren:
At denne serien er forenklet så mye som mulig for barnas skyld, stemmer helt. Målgruppen for Snømonstrene er nettopp små barn, noe jeg for øvrig er nesten alene om å lage serier for, og jeg hadde ærlig talt hadde håpet at seriemiljøet hadde satt litt mer pris på at noen tar rekruteringen av nye lesere på alvor.
Jeg lurer på om Trond Sätre her ikke helt klarer å gå inn i en tegneserie for barn på bokas og målgruppas premisser, at Snømonstrene blir anmeldt som den er en voksentegneserie?
Blir jeg kritisert for ikke å forklare tydelig hva de små snønissene er? Generalisere og koketteri skriver han. Et hovedgrep i seriene om Pi og Peder er at disse historiene er Pis versjon av hendelsene, og Pi er en upålitelig forteller. Vi skal rett og slett ikke vite om hendelsene er sanne eller et produkt av Pis fantasi. (Og lillebror Peder, som er den eneste som kan bekrefte det, kan jo ikke snakke ennå.) Disse nissene forvandler seg jo fra og tilbake til snøhauger, sånne formasjoner som kan ta form av fantasifigurer når vi er ute på skitur, og som Kittelsen har illustrert mesterlig, og det er slik vi og Pi ser dem for første gang. Det er helt bevisst at de ikke forklarer hva og hvem de selv er. De svarer i stedet med noe som er et frampek mot det som skjer 20 sider senere, når alle nissene kommer våre unge helter til unnsetning mot slutten. At ungene er tilbake i det hverdagslige til slutt i hver bok er også veldig bevisst og noe jeg hele tiden får positive tilbakemeldinger på fra ungene når jeg er på skoleturnéer med seriene om Pi og Peder nå for tiden.
Men jeg tar denne anmeldelsen likevel som en ros: At boka er egnet for å more de små er jo helt supert – det er jo de den er skrevet og tegnet for.