Etter å ha kommet gjennom andre boksamling med «Streberne», tenker jeg at Knut Nærum nok har mange kreative ideer, men kanskje bør han jobbe mer med en del materialet før det går i trykken.

Satirikeren Knut Nærum (f.1961) er kanskje mest kjent som rappmunnet deltaker i NRKs humor-program Nytt på nytt, men han har så mye mer på CV’en. At han har ført i pennen manus til flere Donald Duck-historier vet nok mange. At han også har en egne stripeserier er kanskje ikke fullt så kjent. «Bloid», med tabloid-reporteren Rita Bloid som hovedperson, gikk fast i både Ny Tid og Dagbladet på 90-tallet, og har blitt samlet i hele 9 bøker. «Streberne» er oppfølgeren. Den har vært fast ukentlig innslag i Klassekampen siden 2020, og ble samlet i bokform i 2022. Den andre samlingen fra hovedavisen til de venstre-intellektuelle i Norge har fått undertittelen «Hvor fort vi glemmer». Dessverre er dette også beskrivende for en del av stripene.

Mye tekst, lite visuelt
Vi møter en håndfull gjennomgangsfigurer som også figurerte i «Blod»; Rita og Sam, Laila & Carsten og O.C og Pynken. Tegningene og figurenes utseende er enkelt utformet, og ser ut til å være inspirert av gamle klassikere som Knoll & Tott og Finbeck og Fia, men «Streberne» mangler deres sjarm. Her er også en stripe om Megleren og fru Smekk i en moderne politisk kontekst, hvor streken faktisk er slående lik originalen, dessverre blir det ikke særlig morsomt. Det samme kan sies om stripen som spiller på Knøttene.

Mesteparten er utført i svar-hvitt, at Nærum bruker litt farger her og der er et grep som fungerer. Det lyser opp rutene. Noen striper føles nærmest som de drukner i tekst og snakkebobler.  Mens andre stripetegnere fremelsker «show don’t tell», ser dette ikke ut til å være noe mål for Nærum. Ikke alltid er sluttpoengene særlig gode heller, ofte er stripene bortimot poengløse.

Satire om Ukraina-krigen
Nærum trives med å ta for seg politiske tema, og iblant også politisere tema, som trolig skal være allusjoner til verdenssituasjonen. Eksempel på det er når en mann spikrer platting i hagen, og får beskjed fra naboen (i svart dress) om at det er på hans eiendom, hvorpå det blir krangling om grensene. Etter at den bekymrede nabo kaller den andre «nazist», kommer førstnevnte drassende med en atombombe, hvorpå han får spørsmål om han har vurdert følgene av den slags bruk. Opplegget her er bra og illustrerende for eksempelvis Ukraina-krigen, men dessverre blir en bra oppbygging spolert av et billig sluttpoeng, hvor mannen i svart dress kommenterer tørt «ikke noen bombe det da». Denne og flere andre striper kunne blitt så mye mer minneverdige om sluttpoengene var mer elegante.

Men i rettferdighetens navn, det hender jo at Nærum treffer blink, som stripen om altmuligmannen som er vikar for Julenissen og kommer dumpende ned i småbarnsfamiliers skorsteiner, mens den ekte Julenissen ligger og soler seg på en strand i Syden. Eller Jon Fosses «Haisommer», som er en fiktiv teaterforestilling basert på blockbusteren fra 1975. Dessverre går det langt mellom slike høydare.

Her er også flere striper med utgangspunkt i norsk politikk, og norske politikere. Erna, forhenværende Høyre-leder, er et yndet objekt for satire. Men med tanke på Nærums politiske ståsted (Rødt) er stripene om Erna og Høyre nokså tamme.

Støre som Indiana Jonas
Vitsene om Støre og AP er det mange av og de er mer fornøyelige.  Unektelig artig at en professor får laget en pratende Gerhardsen-robot som skal hjelpe Arbeiderpartiet oppover på målingene. At retorikken til AP-legenden er for lengst gått ut på dato er et lovende utgangspunkt, men det blir liksom ikke så morsomt som det kunne blitt. Nærum har også laget noen sider med statsministeren som Indiana Jonas, et konsept som jeg ikke synes fungerer. Sikkert ment ironisk, ettersom Støre verken er modig eller handlekraftig, men ikke noe morsomt utover det.

ettersom Støre verken er kjent for å være modig eller handlekraftig. I en stripe med Putin vil Nærum ta for seg verdenspolitikken, skjønt det gir meg lite.

At Knut Nærum er en kreativ fyr betviles ikke, men det kan vel tenkes at han iblant har deadline-press på seg og at noen striper burde vært mer jobbet med. Eventuelt kunne de mindre artige vært forkastet før det- En stripe fra Nærum på ukentlig basis i Klassekampen tror jeg nok kan være kjærkomment for leserne, men en bok på hele 144 sider med Streberne føles simpelthen som overkill. Denne boken eksisterer nok for at det er ønske om å samle disse stripene mellom to stive permer, men leseformatet er ikke særlig bra, og bokformatet fremmer svakhetene mer enn når stripene blir presentert i en avis uke for uke. Undertegnede følte seg temmelig mett lenge før jeg var halvveis gjennom «Streberne: Hvor fort vi glemmer. Tegneserier 2022-2025.»

Streberne: Hvor fort vi glemmer. Tegneserier 2022-2025
Av Knut Nærum
144 sider
390 kr.
No Comprendo Press