Hver gang jeg åpner et nytt Lunch eller Radio Gaga er jeg nysgjerrig på om «Intet nytt fra hjemmefronten» fortsatt har beholdt egenarten. Kan serien komme til et punkt der produksjon trumfer over originalitet?  Samlingen «Bare striper» er beroligende å lese i så måte

Det er ikkje så vanskeleg å skilje seg ut i den stadig veksande bunken med «nordiske manga»-titlar. For «Mia Myhr og barna som forsvant» hjelper det å ha ein litt grovare strek.

Det store 25-årsjubileet for Raptus blei det eigentleg aldri noko av. Fokuset har heller vore på å bygge opp att festivalen etter to års unntakstilstand.

«Småfolkets Vokter» er ein ny fantasyserie med ein retning og ein plan. Den brukar berre litt tid på å komme seg dit.

Kva kan kunstig intelligens komme til å gjere med teikneseriebransjen, var eit brennbart spørsmål i samband opninga av Galleri G. Guddals første teikneserieutstilling

Med eller uten reelle overnaturlig elementer virker andre bind av «Søstrene Gyldenblom» mye tryggere på seg selv enn debuten.

Eirik Andreas Vik venter fortsatt på gjennombruddet, men han mener framtiden for norske tegneserier er lysere enn på lenge.

Spørsmålet er ikkje berre om W.I.T.C.H.er relevant nok for dagens ungdomspublikum, men om den er tidlaus nok.

Krypto er bedre på drama enn på action. Femte bindet prøver så godt det lar seg gjøre å spille på seriens sterke sider, i alle fall visuelt.

Øyvind Lauvdahl hadde ikkje noko forhold til Ingeniør Knut Berg frå før, men let seg inspirere til å overta serien med årets julehefte.