Hybridtegneserien Naturinstruksjoner er en hendig manual for refleksjon og ro. Bokens estetiske uttrykk understreker budskapet.

Kva, ENDÅ eit ragnarok? Korleis kan Ida Neverdahl gjere noko som helst originalt med temaet på dette tidspunktet? Svaret er: Ved å vere seg sjølv lik. For Floke er ein veldig Ida Neverdahl serie.

«Elastico» kunne blitt eit heiderleg forsøk på å revitalisere fotballteikneserien, men framstår som spøkelset av ein daud sjanger. 

Krypto-serien var var på sitt beste i bok 1, “Ned i dypet”, og selv ikke da var den spesielt god. Oppfølgeren “Orkanen” er både uengasjerende og tegneteknisk svak. 

Albumaterialet ble oppbrukt i Vol. 1 av De fantastiske tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers, men praktvraket hadde fortsatt mange ubrukte deler.

Victoria H. Hamres solodebut «Miso» er enkel og koselig historie med et litt forvirrende budskap.

Barns fantasilek tas på alvor i Bjørn Ouslands nye univers. Eventyrelementene stikker også dypt.

I skrivande stund verkar «Koronadagbøkene» meir aktuell enn nokon sinne. Men kvar krise har sine fasar, og den fasen som boka skildrar, framstår allereie i ettertid som noko heilt særskilt.

«Solruns Saga» er en moderne klassiker mye preget av mystikk og mørke temaer, men det er ikke alltid lett å forstå hva som foregår.

Det er litt av et prosjekt Frode Øverli har gitt seg i kast med, men han går helt og fullt inn for det.  Og snubler bare litt i overgangen.