Eventyrkomiteen

Med fem (eller fem og en halv) eventyrkokker blir det fullgod mening i sølet likevel, i Therese G. Eides oppfølger til fjorårets eventyrbok.

I fjor lanserte Hjemmefronten-tegneren spinoffen «Askeladdene som kappåt med trollet», en eventyrbok der barna selv fikk dikte. I alle fall hennes egne barn og søsterens barn. I alle fall var det det vi fikk inntrykk av. Boka ble så godt mottatt at hun har laget en oppfølger med Brødrene Grimm i stedet for i stedet for Asbjørnsen og Moe, «Askeladdene møter Rødhette».

Utgangspunktet er det samme: Guttene overnatter med sin kusine Oline, og denne gangen også lille Fetter Petter (som konsekvent blir omtalt som fetter bare i tilfelle det var noen som ikke la merke til rimene før). Avatar-Therese skal lese for dem, men fordi Therese er den hun er, og guttene slekter på henne, blir det mye prat om eventyrenes natur og historikk, og forskjellen på Disney, Grimm og norsk tradisjon. Og lister. Alle elsker lister i disse bøkene, og vi som er fans av Hjemmefronten, nyter dem også. Særlig når de er rikt illustrert.

Som vi har forstått så velger de til slutt eventyret om Rødhette og ulven, men med ivrige innspill fra publikum avviker eventyret fra normen enda raskere enn før. Veien videre er uforutsigbar, men en egen logikk er det likevel i historien. Om det er serieskaperens egne barn som har gitt henne ideene, er ikke så viktig for oss som utenforstående lesere. Hovedsaken er at det føles sånn, selv om vi uansett forstår at hun må ha bearbeidet dem.

En særskilt fin ting med disse bøkene er at de ikke bare gjenskaper og tilrettelegger (det vi tror er) barns impulsive fantasier. For oss som følger med på Hjemmefronten så utvider de også seriens univers på en måte som Therese ellers bare får til i juleheftene (de to hun har fått laget så langt). Og til og med der er det først og fremst Avatar-Therese selv som vi virkelig får ny innsikt i personligheten til. I eventyrbøkene er det like mye guttene (og Oline) vi blir bedre kjent med.

«Rødhette» bærer mot slutten preg av å være tegnet med deadline i tankene, og fylles opp med noen helsider. På den andre siden, også disse er komponert som om de var uttenkt av barn, og illustrert i tråd med barns forestillingsevne. Konsekvent er den tilsynelatende improviserte fortellingen til siste slutt. Therese makter også å klemme inn en helt gangbar moral om verdien av familie.

Det hjelper at barna begynner å blande sammen sin egen bestemor med Rødhettes. Og at dette bare er begynnelsen på ungenes tankespinn. For de er smarte nok til å forstå at et eventyr ikke bare trenger en lykkelig slutt. En må gjøre seg fortjent til den lykkelige slutten også.

Jeg vet ikke hvor lenge Therese kan fortsette med denne formelen, men barns spontane og ofte uforutsigbare tankegang er et rikt utgangspunkt for variasjoner over tema. Og heldig er den serieskaperen som har greidd å finne fram til et populært premiss.