«Rutetid – 25 år i rute» er et variert og vittig utvalg av Frode Øverlis enrutere. Boken viser også serieskaperens kronologiske utvikling som rutetegner og humorist over et kvart århundre.
Innledningsvis får vi et kort forord av Øyvind Sagåsen («Radio Gaga»), og et påfølgende intervju han har gjort med kollega Øverli. Dette er underholdende og interessant i seg selv. Øverlis inngangsport til å lage serier var å kopiere tegninger av Kjell Aukrust i ungdomsskolealder, og senere Asterix og Lucky Luke. Hans første publiserte tegneserier var i Fantomet, og heldigvis er stripen gjengitt i boken, for denne to-ruteren er like morsom i dag! Fra 1984 sendte han tegninger til Konk og fikk betalt for det , mens det var i Pyton at han startet med enrutere. . Norges mest kjente tegner vokste opp i Loddefjord, og i denne drabantbyen, som hadde sine utfordringer med rus og sosiale problemer, fikk han visst også en del inspirasjon til figurer i Pondus.
I presseskrivet fra Strand står følgende: «Enrutere er tegneserienes haiku, den edle kunsten å destillere ideen sin ned til én tegning.» Og det, kan jeg jammen si meg enig. Å få frem vittige og absurde situasjoner på en rute, med minimal informasjon og snakkebobler er sannelig en kunstform som det tar tid å foredle.
Indianere, gangstere og Lynvingen
Utgivelsen er en praktbok, fint innbundet, med tykke ark og nydelig fargelegging. Den kronologiske rekkefølgen åpner sterkt med artige tegninger, av en miserabel hund på date, trafikkpolitimann med hårføner, tykk dame som søker slanketips og en pantomime-artist i politiavhør.
Man merker seg at Øverli har en del gjennomgangskategorier, som øde øy, indianere, hardkokte gangstere, i bokseringen, fengselscelle, dysfunksjonelle forhold, paven, Lynvingen, osb. Det aner meg kanskje at han har tatt inspirasjon til disse fra Don Martin i MAD, men jeg synes faktisk at Øverli ofte får minst like god uttelling fra disse karikerte miljøene. Han er i alle fall betraktelig bedre enn Don Martin på å variere utseendet på sine karakterer. Faktisk er det nokså sjelden jeg har observert to like karakterer i forskjellige ruter. Interessant nok er her også noen tilfeller hvor Øverli har tegnet seg selv i noen situasjoner, heldigvis med en viss selvironi, som når han er på akt-tegning og maler en tiltrekkende avkledd kvinne som et karikert monster!
Farlige banjospillere og livstrette kloakkarbeidere
At Øverli har blitt såpass populær skyldes svært gode tegninger, og dessuten evnen til å skape humor som appellerer til alle fra barneskoleelever til avstumpede voksne akademikere. I en rute blir en ekte bonde med høygaffel i hand løftet og flyttet av en sjakkspiller, hvorpå den andre sjakkspilleren kommenter tørt «Trodde aldri han skulle flytte den bonden». Denne blir nok for tørr for voksne lesere, men min nevø på 10 år syntes den var utrolig morsom.
Selv liker jeg Øverlis enrutere best når han er i det surrealistiske eller svarhumoristiske lynnet. En fortvilt tysk sersjant står på en stege i en skyttergrav og kommanderer sine soldater: «Retrett! De setter inn banjokompaniet!» eller arbeidere som står i en skitten kloakk, og den ene sier ettertenksomt «kanskje jeg skulle fullført videregående?».
Ikke alltid er selve punchlinen spesielt oppfinnsom, her er flere enkle ordspill og tørre vitser, men Øverlis tegninger er såpass forseggjorte at det løfter komikken. Han får sagt mye med ansiktsuttrykk. Enruteren på side 59 er et illustrerende eksempel på det; en trapeskunster på sirkus har grepet fatt i føttene til sin imøtekommende kollega i luften, men klarer å flekke buksene av han i farten. Det totalt fortapte uttrykket i den fremoverfarende trapesers blikk er ubetalelig!
Jeg håper at Øverli fortsetter med enrutere fremover, men han kan gjerne eksperimentere mer med humoren, slik som kollega Sagåsen gjør.
Rutetid – 25 år i rute
Av Frode Øverli
Forord av Øyvind Sagåsen
338 sider
399 kr.
Strand Forlag
