Man kan knapt se at dette er Regine Toften Holst første helt egne utgivelse. «Rino – Reisen til de dødes øy» er et veldig formfullendt prosjekt.

Sjølv om han ikkje er den mest prominente skikkelsen, er finalen av den første Nordlys-soga først og fremst Kjetil si historie.

Bind tretten av Alene er ekstremt kontinuitetsavhengig, også sammenliknet med de andre bindene i sagaens «del 3». Til gjengjeld er den et av sagaens mest oppklarende og pirrende kapitler.

Jostein Gaarders noko forelda historiesyn blir delvis utfordra og aktualisert i teikneserieversjonen av Sofies verden.

«Une og skolestarten som ikke går helt etter planen grunnet store doser uhell, alvorlige sykkelproblemer og et enormt dyr som egentlig ikke hører til på land» er ein tittel som ikkje berre oppsummerer innhaldet, men også vibben i boka. Dette blir hektisk!

I år blir det dobbel dose Asterix for den som kunne tenke seg noko slikt til jul, og trippel dose med ein velkjent kaptein, på ein måte.

Trude Tjensvolds fyrste bok for ungdom, Raud Volvo, er ein hybrid mellom teikneserie, bilde- og tekstbok, og fortel ein generelt realistisk og viktig historie om livet som ungdom i dag.

I den tredje teikneserieromanen sin, La skogen leve!» formidlar Nora Dåsnes klimaangst, maktesløyse, håp og handfaste forslag. Ho får til alt utan å miste karakterane av syne. 

Bjørn Ousland kjem nok til å halde fram med bildebøker og eventyr resten av sin kunstnarlege karriere. Så då kan han like gjerne gjere det ordentleg.

«Tidsvampyrene» er den første Edward Rubikon-boka som er sci-fi, eller i alle fall science fantasy, heller enn gotisk fantasy.