Å ta noe gammelt for å gjøre det nytt er aldri uten risiko, men når det fungerer så godt som dette må det være lov å strø om seg med superlativer.

Ikkje rare undergangen alt i alt, men med tredje bindet av «Floke» står Ida Neverdahls tolking av norrøn mytologi generelt, og ragnarok spesielt, igjen som unik innan eit velbrukt tema.

Det er ikkje så vanskeleg å skilje seg ut i den stadig veksande bunken med «nordiske manga»-titlar. For «Mia Myhr og barna som forsvant» hjelper det å ha ein litt grovare strek.

«Småfolkets Vokter» er ein ny fantasyserie med ein retning og ein plan. Den brukar berre litt tid på å komme seg dit.

Tredje bok i Odin Helgheims Ragnarok-serie er, til tross for alt sitt fargerike spetakkel, den minst spennende i rekken.

Vi blir kjent med en gjeng pysete vikinger som skal lære seg å plyndre, og den fryktløse Vera som vet å utnytte situasjonen. Historisk korrekt? Neppe. Morsomt? Absolutt.

Med eller uten reelle overnaturlig elementer virker andre bind av «Søstrene Gyldenblom» mye tryggere på seg selv enn debuten.

Aleksander Kirkwood Brown har vist seg som en allsidig forfatter, og har skrevet alt fra barnebøker og tegneserier til filmmanus. Sammen med tegneren Luis Guaragna har han nå laget tegneserien Bergtatt hvor norsk overtro og eventyr plasseres i et moderne og urbant Oslo.

Krypto er bedre på drama enn på action. Femte bindet prøver så godt det lar seg gjøre å spille på seriens sterke sider, i alle fall visuelt.

Med «Opprør i Neosalem» nærmer Alene-serien seg et punkt der «livet som innsats» faktisk betyr noe.