Under vignetten «I rute med lesing» lanserer Vigmostad & Bjørke to nye teikneseriar for dei minste. Begge har kjernesunne bodskap og det naudsynte minimumet av sjarm.

At «Motstandsbarna» har vært en kjempesuksess i Frankrike og Belgia, skjønner man allerede på de første sidene. Her er det kvalitet i alle ledd.

Hilo-serien har fått ein ny hovudperson. Endringa markerer ikkje eit stilbrot i forhold til tidlegare bind, men med overgangen frå science fiction til fantasy er det som om serieskapar Judd Winick har opna ei ny og større leikekasse

Rema og Mysteriet med den blå tåken torpederer sin heltinne Tabitha inn i en verden på kanten av en potensiell borgerkrig. Det er uklart hvem som faktisk er god og ond, og er det like sorthvitt som de forskjellige partene vil ha det til?

Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

«Museum» av Anna Fiske er svaret på det nye Nasjonalmuseets ønske om en barnebok om museet som institusjon og dets innhold. Boken er en morsom innføring i museet som gjerne kan vekke interesse hos barn, men kanskje lunne dradd nytte av litt mer info i forhold til følelser.

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Lightfall si verd er eit visuelt praktstykke innan moderne fantasyteikneseriar. Mellom dei meir majestetiske scenane er det også mykje verdsbygging som krev merksemd i seriens andre bok.

Bernikas På fire bein  er ei kjenslevar forteljing om korleis det å få eit stort villsvin i livet av og til er akkurat det ein treng. 

En gjenkjennbar historie om et kjent eventyr. Likevel er Therese G Eides eventyrbok full av overraskelser. Noen ganger trengs det tre Askeladder og en askepott for å modernisere Norge.