«Kjempene» verkar frå første bind, praktisk talt frå første side, svært trygg på sitt eige premiss. Serien er ei praktfull skue, men eg håper det er meir ved både kjempene og deira små hjelparar enn ved første augekastet.

Konseptet til tross, Alene-serien føles sjelden som den virkelig prøver på å illustrere hvordan barn tenker annerledes fra voksne. «Maskinen som gjør levende igjen» er et viktig unntak.

Eit ganske eineståande produkt innan fransk-belgisk teikneserietradisjon er komplettert med andre samlebindet av Lupano og Cauuets «Gamle Gubber».

«I Lyas Øyne» er eit spennande prosjekt i norsk seriealbum, men med bind to, «På sporet av den skyldige» blir det diverre berre meir tydeleg at serien ikkje er ideell for oppstykka publikasjon med årsmessige intervaller.

Tredje bind av Bukkekrigerne har den også i overført tyding passande tittelen «Den lange ferden» – då den er ein overgangsperiode, i både illustrasjon og historie.

Man leser «Søstrene Gyldenblom» for å bli forført av Alessandro Barcbuccis illustrasjoner, men det ligger mye, riktignok bare delvis forløst dynamikk i seriens skildring av familieforhold.

Pénélope Bagieu presenterer femten kvinneportrett utan anna til felles at dei kan vere til ålmenn oppmuntring.  

De fantastiske elementene blir tydeligere i andre bind av Bukkekrigerne, «Trusselen», men også de mellommenneskelige aspektene.

I alle år har afroamerikanere sjelden vært noe annet enn arbeidsfolk og butlere i Lucky Luke-sammenheng.  Morris’ arvtaker Achdé og manusforfatterne hans gjort noen beskjedne forsøk på å kompensere for dette, men tar den helt ut i «Cowboy i Bomull».

Tegneserieadapsjonen av Camus’ «Den Fremmede» gir meg mest lyst til å dykke ned i det visuelle universet, og å lese selve romanen for å finne ut om meningsløsheten og brutaliteten som tegnes frem er sterkere eller svakere i skreven form.