«Hotellet på kanten av verden» går gjennom rikt spekter av stemninger når Alene igjen tar en metafysisk vending.
Det hender at jeg lurer på om jeg egentlig burde anmelde hvert eneste album i Alene-serien for seg. Den slags er vanligvis reservert for norske fantasy-serier som «alle» i bransjen følger spent(?) med på fra bind til bind. I etterpåklokskapens lys hadde det kanskje vært bedre å anmelde hver sesong? For ja, Alene er inndelt i noe vi kunne beskrive som sesonger; på tv-språk kunne det nyeste albumet benevnes som «S0402».
Men nå er det for sent å snu. Etter 15 album er jeg for investert i en tegneserie som er nesten unikt kontinuitetsdrevet til fransk-belgisk å være (selv de fleste Linda & Valentin-album kan leses separat). Om jeg leser hvert album som en episode eller en film får være en annen sak. I all respekt burde jeg kanskje tenke at jeg leser det som en tegneserie.
Femtende bind er igjen ensembledrevet og frontet av en pirrende og mystisk tittel (oversatt direkte fra fransk). Dodji har fått den starwarske kraften, mektige telekinetiske evner, men tror fortsatt Saul er for mektig til å konfronteres direkte. Sauls protektorer, som ble introdusert i forrige album, framstår nå den største eksistensielle trusselen mot de fem og vennene deres.
Episoden igangsettes når Dodji får et budskap fra en skjære om at de må finne Jesabel. Hele den utvidete vennegjengen legger ut på en sjøreise til de vet ikke hvor, men grunnet Limbusrikets natur finner de likevel det titulære hotellet med omliggende park, midt ute på havet et sted. Stedet er det riktige, men problemene deres bare så vidt begynt.
«Hotellet» er at av seriens mest tettpakkede episoder, og også en av dem som rommer flest stemninger. Skjærene, for eksempel (for det det er flere av dem) fungerer både som plottdriver, trussel, komedie og alliert, avhengig av scenene. Historien er slik konstruert at dette gir mening. Actionscenene har like mange ulike stemninger, og varierer fra slapstickkomedie til grøsser. I en av seriens mest fremragende «koreograferte» actionscener noensinne blir Lea og Hedvig angrepet av en usynlig fiende i en mørk salong full av utstoppede dyr. Bataljen går fra høyspent intensitet til høyspent komedie i løpet av ca. 30 handlingsmettede ruter.
Hedvig – som ikke var en av de opprinnelige fem, og derfor vanligvis spiller biroller – har en av sine beste opptredener i dette albumet, ikke minst i den scenen jeg nettopp beskrev. Hun får også mer personlige scener i historien, på en måte som ender opp med å si noe som bakgrunnen, heldigvis uten å bli emosjonelt manipulerende. Den observante leser har for lengst lagt merke til at Hedvig har et permanent blåmerke på høyre øye, noe som antyder hvilken tilstand hun var i da hun døde. Ennå er ikke dette blåmerket forklart, men det trengs heller ikke. Særlig ikke etter dette.
Etter hvert tar historien en metafysisk og surrealistisk vending som er helt i tråd med de overjordiske temaene i serien. og som henger nøye sammen med det personlige og mellommenneskelige. Episode slutter med en avsløring tilsvarende den i forrige bind, og akkurat som den forrige virker denne en smule antiklimatisk. Det gjør ikke så mye, for «Hotellet» er så tilfredsstillende lesing at det ikke var strengt nødvendig å bli «belønnet» med en avsløring.
Alene 15 – Hotellet på kanten av verden
Skrevet av Fabien Vehlmann, tegnet av Bruno Gazzotti, farger av Usagi
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
50 sider
219 kr.
QlturRebus
Les om de andre bindene i serien:
Del 1
1. Forsvinningen
2. Knivenes Mester
3. Haiklanen
4. De Røde Vardene
5. I Hjertet Av Malstrømmen + Filmen
(5) I Hjertet Av Malstrømmen SPOILER!
Del 2
6. Den Fjerde Dimensjonen Og En Halv
7. Underlandet
8. Arenaen
9. Før Midnattsbarnet
Del 3
10. Maskinen som gjør levende igjen
11. Nattens naglere
12. Opprør i Neosalem
13. Tigersjelene
Del 4
14. Protektorene
