«Er jeg snerpet?» av Jenny Jordahl er en illustrert bok basert på utdrag fra ukebladet «Alle Kvinners Blad», med utgangspunkt i årgangen fra 1938. Konseptet er trendy, men har flere fallgruver. Jordahls prosjekt faller dessverre ned i noen av dem.

Konseptet er i utgangspunktet spennende; grave i gamle arkiver, aviser, osv. Noen kontoer på Instagram har også gjort karriere av dette; gamle kontaktannonser eller skjønnhetstips fra femtitallet.  Jordahls konsept går i stor grad ut på å presentere en kort tekst direkte fra ukebladet, og illustrere den med karakterer med snakkebobler, samtidig som hennes karakter kommenterer fra sidelinjen. Jordahl har også publisert flere av disse ukebladillustrasjonene på sin Instagramkonto, og der finnes det flere illustrasjoner enn det som kom med i boken. I det formatet fungerer konseptet bedre, fordi vi får innholdet i små doser. Men en bok skal konsumeres over kortere tid, og det fordrer en viss utvikling og nøye strukturell oppbygging. Når det samme gjentas på nytt og på nytt med lite varierende innhold; da blir man lei. «Er jeg snerpet?» blir for kjedelig og ensformig for bokformatet.

Ensfarget
Visuelt er stilen appellerende. Jordahl blander collage fra ukebladet med sine egne illustrasjoner. Hun har et stort repertoar av ansiktsuttrykk som beriker sekvensene. Blandingen mellom collage og illustrasjon er en fin kombinasjon som ofte gjør seg godt. Jordahl har valgt å primært fargelegge illustrasjonene i brun- og gråtoner, med noen unntak. Dette fremstår som et forsøk på å etterligne ukebladets estetikk, da bildene fra ukebladet var svarthvite. Sin egen avatar har hun fargelagt med oransje som primærfarge, som kontrast. Dette fungerer i og for seg, men det å illustrere åpner for muligheter til å tilføre flere farger til karakterene. De levde ikke i svarthvitt, bare fordi det var 1938. Selv om fargevalgene er tydelig motivert, savner jeg mere lek med farger siden Jordahl prøver å få frem det humoristiske i situasjonene, og hun kunne oppnådd enda større kontrast til den svarthvite collagen.

Savner mer refleksjon
Jordahl går bokstavelig til verks når hun illustrerer, kanskje med det formålet å vise den absurde retorikken gjennom det komiske. Ofte er illustrasjonene og replikkene hentet direkte fra teksten. Tidvis fungerer denne bokstavelige fremgangsmåten, som når koldkremen får skylden for skilsmisser og mennene sitter i en bar og omtaler koldkremen som en naturkatastrofe, men det er dessverre langt mellom godbitene. Repetisjonene og manglende variasjon svekker hver enkelt sekvens, som kunne vært morsom og interessant hvis den sto mere alene.

Hva er det Jordahls prosjekt og bok egentlig vil? Vil den at vi skal lære om oss selv og vår egen tid ved å sammenligne oss med fortiden? Eller vil den helst gjøre narr av fortidens normer og mennesker? Det som plager meg mest er den nedlatende tonen som gjennomsyrer boken; en tone som antyder at vår tid er den beste, og det er ingenting å lære fra fortiden. Tonen er enstemt, og lar ikke andre stemmer få komme til. Jordahl setter seg selv øverst som den allvitende autoritet, hvor karakterene, og spesielt mennene, blir sett ned på og gjort narr av. Når vi leser vaskeseddelen og introduksjonen til boken blir vi lovet å få høre om likheter mellom vår og bladets samtid, og gjennom boka dukker det jo opp påtagelige likheter. Da forventer jeg en relativt grundig refleksjon rundt dette; en åpenbaring fra fortelleren. Men dette blir knapt nok behandlet over en skarve dobbeltside helt mot slutten, enda jeg ble forledet til å tro det var dette boken skulle handle om. Og hvorfor får vi ikke lese svarene fra redaksjonen, på de utallige leserbrevene? Hvis «Alle Kvinner» hadde en sterk stemme i datidens medielandskap, ville det ikke vært interessant å se hvordan redaksjonen råder sine lesere til å ta valg i gitte situasjoner?

Ekte mennesker
«Alle Kvinner» var et blad med ekte mennesker. Med ekte skjebner. I dette tilfellet er også de fleste døde nå. Jordahl tar på seg et stort ansvar når hun skal grave i disse bladene og velge ut hvilke snutter som skal med. Jordahl har, som hun selv påpeker, fått et kikkhull inn i en annen tid. Hva var Jordahl på utkikk etter? Utdaterte kjønnsroller? Rare skjønnhetstips? Det visste hun jo at hun ville finne. Dette er våre bestemødres og oldemødres generasjon. De døde kanskje før vi fikk sjansen til å bli kjent med dem, og her hadde Jordahl en gyllen mulighet til nettopp det, og til å videreformidle dette nyoppståtte forholdet til leseren. Også gjennom humor. Den muligheten synes jeg hun har benyttet seg for lite av. Når det er sagt; Jordahl viser heldigvis omsorg for én karakter, «Eldre Budeie» som livet har fart hardt med. Hun tegner inn sin egen karakter som omfavner budeien. Dette er veldig viktig for boka, men større omsorg, og ikke minst nysgjerrighet, skulle blitt vist imot flere av kvinnene, og mennene.

Jenny Jordahls «Er jeg snerpet?» viser at et tilsynelatende godt konsept ikke alltid er nok for en bok, og at en bok trenger mere variasjon og flerstemthet, uavhengig av format. Prosjektet har humoristisk og estetisk appell, men ville gjort seg bedre som en innholdskonto på sosiale medier enn som en bok.

Er jeg snerpet? – Det beste fra Aller Kvinners [Blad] 1938
Av Jenny Jordahl
208 sider
349 kr. (veil.)
Gyldendal

Les også:
Anm av «Den store rumpefeiden«
Livet blant feministene (intervju om boka «F-ordet»)
Anm. av «60 damer du skulle ha møtt»
Anm. av «Kvinner i kamp»
Anm. av «Patriarkatet faller»
Satser internasjonalt (reportasje)