«Mynte – Minnenes forbannelse» av Christian Galli er ekstremt rik på detaljer, vakkert tegnet og har en sympatisk hovedperson. Dessverre kulminerer den i et antiklimaks som potensielt skyggelegger den opprinnelige leseropplevelsen.

Det er ikkje så vanskeleg å skilje seg ut i den stadig veksande bunken med «nordiske manga»-titlar. For «Mia Myhr og barna som forsvant» hjelper det å ha ein litt grovare strek.

En usjenert bok som kaster deg rett ut i dystopisk misære fra første side, og historie for historie slukker den det lille gladsinn du hadde igjen post-pandemi.

Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Emily Sørensens debutbok «Under Regnbuen» sjarmerer med sine fargerike og mangfoldige verdener, men det litterære leverer ikke alltid samme kvalitet som det visuelle.

Kory Merritt er framfor alt en suveren bildende forteller med like godt grep om ekte, menneskelige følelser som om overnaturlige mareritt.  Hans mest ambisiøse bok, «Det fins ikke monstre», er nå ute på norsk.

Tegneserieromanen «Fantomrakettene» av Tore Aurstad og Andreas Iversen lover en grøssende leseropplevelse, men snubler dessverre i sine egne løse tråder og logiske brister.

Tross i det overnaturlige temaet er «Spøkelsesvenn» den søteste barnetegneserien på det norske markedet i nyere tid, både i bilde og historie. Men det betyr ikke at den er uten en mørk side. 

Egmont prøver seg på 100 % amerikansk gotikk mellom forvridde tre og levande lik i den første Harrow County-boka.