Åttende bindet av Nordlys ikke er den mest actionfylte i serien, men det er det en bok hvor nettet både snører seg sammen, og tråder begynner å nøstes opp.

He-Man-momentet var ikkje eit blaff. I seriens nest siste bok, «Monsteret» går Arkin inn i fullt superheltmodus, og blir der. 

Den nye fantasy-satsingen «Portalen» gjør oss kjent med en original og velutviklet verden som virker litt for hemmet av sin visuelle estetikk.

Mac og Andreas Håndlykkens bok 2 av Ingen visste er et testamente til deres dedikasjon for å tegne lekkert og belyse temaet psykisk helse, med en dæsj av portal-sci-fi.

I denne særs varierte kategorien finst det ganske mykje materiale som i beste fall er likegyldig, men også enkelte skattar som gjer det verdt å ta ein kikk på kategorien under eitt.

På godt og vondt begynner Arkin å likne ein superhelt i fjerde bindet av serien sin, «Lyset».

Eventyret held fram, men ikkje utan ein reflektert pause, i den sjuande Nordlys-boka, «Harukkas ønske».  

Sara Hjardar kan i «Mia Myhr og det råtne vannet» bruke alle frøa ho har sådd i dei tidlegare bøkene, med skumle skapningar og kroppshorror (på ein måte).

«Lyckobäraren» er beregnet på et noe yngre publikum enn tilsvarende norske titler. At dette kan kalles nordisk manga, er jeg likevel ikke i tvil om.

To bøker ute i «Mia Myhr» er Sara Hjardar allereie ein av dei beste forteljarane i NME-stallen. Det visuelle gjer mykje forskjell, men bok to i serien, «Kaoskrystallen» er eit heilskapsprodukt.