Udugelege Heltar er ei noko så kult som ein norsk teikneserieroman om superheltar, på nynorsk. Men lever den opp til sitt potensiale?

Å oppleve Xueting Yangs grafiske novellesamling «Kjøkken» er som å våkne opp fra en drøm en ikke helt husker. Du har en ekkel følelse av at noe fælt har skjedd; drømmen ender med et skrik, men du husker ikke hvorfor du skrek.

«Museum» av Anna Fiske er svaret på det nye Nasjonalmuseets ønske om en barnebok om museet som institusjon og dets innhold. Boken er en morsom innføring i museet som gjerne kan vekke interesse hos barn, men kanskje lunne dradd nytte av litt mer info i forhold til følelser.

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Etter pandemien bygges den fysiske møtekulturen, med all sin tyngde og krevende logistikk og periodiske meningsløshet, gradvis opp igjen i den fjortende Lunch-boka.

En gjenkjennbar historie om et kjent eventyr. Likevel er Therese G Eides eventyrbok full av overraskelser. Noen ganger trengs det tre Askeladder og en askepott for å modernisere Norge.

20 greier kan vi vel alle legge seg på hjartet om miljøvern. Ole Mathismoen og Jenny Jordahl gir oss grønne greier om igjen,  

Krimlitteraturens mange troper gjør den til et takknemlig parodiobjekt. Nils Axle Kanten kjenner disse godt, og bruker dem for alt de er verdt.

Store Ord av Ronny Haugeland er en lek med ord og bilder, en slags alternativ oppgavebok til påsken kanskje, med et konsept som sikkert hørtes bra ut på papiret.

Den første boken i serien «Ville Poter» av Victor Nordahl imponerer mest med sine litterære og spesifikke detaljer, og presenterer et visuelt skråblikk på tilværelsen, sett gjennom øynene til to rever.