«Så tar vi det bare derfra» er Lunch-bok nummer 19, og serien viser ingen tegn til å gå på tomgang når den bryner seg på store tema.

En følelse av profesjonalitet (som noen ganger, men slett ikke alltid, er ledsaget av dyktighet) gjennomsyrer årets Lunch-samling. Hvordan får Børge Lund det til, så mange år etter at han begynte å gjøre dette på heltid? Leser han Dagens Næringsliv fra første til siste side hver dag, og hver eneste E24-oppdatering? Snakker han veldig mye med gamle kolleger i næringslivet? Metodene kan være mange, men enten det er knallhard research eller en innarbeidet innsikt, så er resultatene imponerende.

«Så tar vi det bare derfra» har hentet materialet fra Lunch 5/23, 7/23, 10/23. 8/23, 9/23, 1/24, 2/24 og juleheftet 2021. Med unntak av juleheftet er den kronologiske ordenen bedre enn på lenge, noe som kanskje forklarer hvorfor boka føles så jevn.

Så til standardøvelsen i disse anmeldelsene, nemlig å lete etter en rød tråd som neppe finnes, men som jeg håper at redaktøren kanskje diskret har prøvde å legge inn. Derfor utroper jeg «Bare derfra» til de store administrative temaenes bok. Vi fordyper oss i ferieavvikling – Et stort tema, og hvis du skulle tvile på det, så les bokas innledende sekvens og se selv hvor mye Børge greier å få ut av dette. Og selvsagt ender det igjen med at Kjell vinner, bare ved å være vrang lenge nok.

Birger (som fortsatt var direktør på denne tida) igangsetter deretter en endring i arbeidsmetoden for å føle seg viktig. Litt mer ensformig enn de fleste av de andre lenger sekvensene, men poenget er treffsikkert i sin enkelthet – «Det hersker et slags konstruktivt kaos på nivåene under deg, Birger», sier Linn og fortsetter: «Det er innfallsmetoden som gjelder.» Dermed har hun gitt Birger et Columbi egg: Han prøver å lansere en «strukturert innfallsmetode» som lar han ha følelsen av at personalet gjør som han sier selv når de gjør som de vil. Thorsen setter det i relieff få sider senere (i en ellers urelatert helside): «Det er ingen her på huset som har oversikten. Oversikten er en illusjon.». Thorsen liker det kanskje ikke selv, men han godtar at slik er det, og at det på et vis fungerer.   

Tredje store tema er korrupsjon og gransking. Det begynner på komisk bagatellnivå, med at Bodil klager over at stiftepostolen hennes er forsvunnet. Birgers dumhet og paranoia fører til at saken eskalerer, men i en interessant og pikant vri er det Vanessa som forårsaker vendepunktet. Vanessa er av av disse bifigurene som kom med en ganske klart definert personlighet, men som jeg ikke synes har fått noen definerende karakterøyeblikk. Kanskje er dette et av de nærmeste, når hun ber Birger om å stanse den allmenne granskingen fordi det kan gå utover henne. Hun har noen skjulte innsidehandel-synder, og er redd for å bli avslørt. Og er det noe Birger har sympati for, så er det selvsagt det.    

Fjerde store tema er 4-timers arbeidsuke. Børge starter med noen karaktertypiske, forventede vitser tilpasset akkurat dette temaet, men han har nok innsikt til å videreføre tema og ta en diskusjon om metoder for sikre arbeidseffektiviteten innenfor en nye og kortere arbeidsuke.

Så er det blitt plass til noen lettere sekvenser også. Birger krangler med vaskehjelpen, og det ender med at han må flytte vaskekjerra selv. Hans mangel på elementær praktisk sans resulterer raskt i en farse som ender med en «ond tvillingbror»-vri, og er bokas eneste svake sekvens. Jeg får følelsen av at Børge slet litt med å ro dette i land.  Men før vi kommer så langt får vi et gjensyn med Nicos super-hipsterside når Kjell, forbløffet over graden av Nicos kompromissløse vinsnobberi, takker ja til en vinkveldinvitasjon. Ikke overraskende er potensialet for komedie langt større her, og bedre utnyttet, særlig når vineksperten Arild begynner å bli kameratslig med Kjell.

Og apropos hipsteren Nico, juleheftefortellingen «Jul med stil» er et slags endelig oppgjør med Nicos smakspuritanisme. Når datteren hans stolt viser fram en trolldeig-julenisse – noe som selvsagt er en utfordring for hans designersensibilitet – tar det årets juleavslutning på jobben i en bestemt vending, via noen litt kronglete omveier. Børge har alltid tatt struktur og karakterutvikling på alvor i disse julehistoriene, og «Jul med stil» et klasseeksempel.

I seg selv hadde det vært en perfekt avslutning på boka, men et mer alvorstungt lite apropos er lagt til (i en stripe der riktignok ingen av de faste figurene forekommer). En reporter skal lage en «fem på gata»-hyggesak til jul, og intervjuer det som viser seg å være en ukrainsk flyktningegutt med besteforeldrene som er blitt igjen i det (til dags dato fortsatt) krigsherjede Donetsk. Godt nok? Definitivt, men Børge Lund, i kjent stil, gir det ekstra liten snert på slutten:  «Men hvis du skulle si noe håndfast [om hva du ønsker deg]?» prøver reporteren. «F-16» svarer gutten.

Lunch 19 – Så tar vi det bare derfra
Av Børge Lund
Forord av forfatteren
194 sider
399 kr.
Strand Forlag

Les om de andre bøkene i serien:
Bare trykk godta på alt (gruppeanm.)
Den nye normalen
Endringsglede
Bare start møtet uten meg
Jobber med saken
Du er mjuta
Sette meg på kopi
Har du to minutter?
Den mailen har ikke jeg fått
Kan vi ta det på mandag?
Du jobber, vi ordner resten
Ikke for å være negativ (gruppeanm.)