Første bind i den nye serien «Villvillmarka» er en gledelig overraskelse. To nykommere i norsk tegneserieflora har laget et hyggelig høstlig avbrekk i den mørke årstida. 

«Katteguden Frøya» er eit bra utstillingsvindauge for Isabell Martinsens talent. Men kva elles skal vi med ein Ragnarok-spinoff om ein gud ikkje tidlegare sett i serien?

Pepar og Gulrot si verd balanserer til eikvar tid mellom det banale og det brilliante. Visuelt hellar den meir mot det brilliante.

Status quo held fram med å bli utfordra i Judd Winicks niande Hilo-bok, «Den siste byen på jorda». Heltar får stadig nye rollar, og spøkelser må ta avskjed.

I oppfølgjaren med den meiningsfylte tittelen «Lik og del» prøver David Skaufjord å fokusere meir på tema i si fantasy-satire Sidequest. I alle fall er han blitt mindre avhengig av innfallsmetoden.

Lærere sier det er for sent å starte på et essay kvelden før det skal leveres, men gir oss bare seks timer for eksamen. Kan man skrive et essay på seks timer? Og kan man lage en tegneserie på tjuefire?

Med steinalder-slapstick skal barna lokkes til å lese «Frnk». Så blir de forhåpentligvis for historien.

«Den hjemsøkte skolen» er en perfekt pikant tittel på en barnegrøsser. Men akkurat som forgjengeren rommer boka mye mer enn førsteinntrykket.

Man kan knapt se at dette er Regine Toften Holst første helt egne utgivelse. «Rino – Reisen til de dødes øy» er et veldig formfullendt prosjekt.

Ikkje rare undergangen alt i alt, men med tredje bindet av «Floke» står Ida Neverdahls tolking av norrøn mytologi generelt, og ragnarok spesielt, igjen som unik innan eit velbrukt tema.