For tredje gang forteller Sigbjørn Lilleeng det som er en av de beste norske tegneseriene for barn og unge.

Norrøn mytologi sluttar aldri å inspirere. I «Loke – En grusom guds guide til gode gjerninger» må tittelguden tilbake til skulebenken. Premissen er betre enn den høyrest ut til.  

Ikkje rare undergangen alt i alt, men med tredje bindet av «Floke» står Ida Neverdahls tolking av norrøn mytologi generelt, og ragnarok spesielt, igjen som unik innan eit velbrukt tema.

Tredje bok i Odin Helgheims Ragnarok-serie er, til tross for alt sitt fargerike spetakkel, den minst spennende i rekken.

Vi blir kjent med en gjeng pysete vikinger som skal lære seg å plyndre, og den fryktløse Vera som vet å utnytte situasjonen. Historisk korrekt? Neppe. Morsomt? Absolutt.

I Embla: Kampen for fremtiden er håpet lysegrønt – så lenge me jobbar saman.

Sjølv når ho famlar litt har Ida Neverdahl meir kontroll enn dei fleste, i andre boka om Floke.

Endelig er det kommet en ny bok fra Odin Helgheim. Men oppfølgeren har tatt en ny vending som ikke helt treffer meg. Blod er nå byttet ut med komikk.

Kva, ENDÅ eit ragnarok? Korleis kan Ida Neverdahl gjere noko som helst originalt med temaet på dette tidspunktet? Svaret er: Ved å vere seg sjølv lik. For Floke er ein veldig Ida Neverdahl serie.

Første bind av Odin Helgheims vikingepos «Ragnarok» er som skapt for dagens norske tegneserie –og bokhandeltrender