Med første saga i Nikoline-serien overstått, kan jeg med ganske stor sikkerhet trekke den konklusjonen jeg har prøvd på i tidligere anmeldelser: Seriens forfatter, Sylvia Douyé, burde har skrevet en bok. 

«De russiske notabøkene» er en unik blanding av tegneseriekunst og journalistikk. Anna Politkovskaja var tidlig ute å advare mot Putin. Hun døde heldigvis ikke forgjeves.

Onkel Skrue feirer 75 års jubileum i år, og attpåtil har dette ein direkte samanheng med jula! Sjølvsagt må det markerast i julehefta.

«Mynte – Minnenes forbannelse» av Christian Galli er ekstremt rik på detaljer, vakkert tegnet og har en sympatisk hovedperson. Dessverre kulminerer den i et antiklimaks som potensielt skyggelegger den opprinnelige leseropplevelsen.

Med eller uten reelle overnaturlig elementer virker andre bind av «Søstrene Gyldenblom» mye tryggere på seg selv enn debuten.

Spørsmålet er ikkje berre om W.I.T.C.H.er relevant nok for dagens ungdomspublikum, men om den er tidlaus nok.

Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

Ein skulle tru det var meir enn nok av «offisielle» Disney-julehefter – og det er det! – men me har greidd å grave opp endå nokre til frå kioskhhyllene. Men på toppen tronar den vanlege mistenkte.

Ken Parker er western av det brutale slaget. Den stemningsfulle serien har stor fanskare i hjemlandet, Italia, og det blir interessant å se hvor mange som leser KP på norsk…denne gangen

Man leser «Søstrene Gyldenblom» for å bli forført av Alessandro Barcbuccis illustrasjoner, men det ligger mye, riktignok bare delvis forløst dynamikk i seriens skildring av familieforhold.